Vi er rike, moralistiske og utenfor. På tide å tenke nytt?
Så var vi plutselig der. Utenfor. Når unionens egen industri blir truet på livet, velger man å innføre beskyttelsestiltak. Samtidig viser USAs president fingeren til sitt eget lands historie – og det demokratiske Europa. Hva gjør vi nå?
Norge, som har vært beste gutt i klassen når det gjelder å tilpasse seg unionens regler og vedtak, blir satt på utsiden.
Den lange veien
Det skulle ikke vært mulig, i alle fall ikke ifølge Ap – partiet som drev igjennom ja til EØS-avtalen i Norge tidlig på 1990-tallet, som et garantiinstrument for at Norge likevel ville bli med i EU-samarbeidet på et slags vis – uavhengig av hva et gjenstridig folk kunne finne på å mene når det fikk sjansen til å si sitt. Hvilket folket fikk, en mørk novemberkveld i 1994. 52,2 prosent av de som møtte opp i valglokalene stemte «nei». 47,8 prosent «ja». For andre gang hadde velgerne vendt det europeiske samarbeidsprosjektet ryggen.
Men myndighetene hadde et aldri så lite ess i ermet. To og et halvt år tidligere, i mai 1992, hadde EFTA og EU signert avtale om et utstrakt samarbeid i den portugisiske byen Porto. EFTA besto av Norge, Island, Østerrike, Liechtenstein, Sveits, Sverige og Finland. En anselig gruppe land, ikke minst regnet i økonomisk styrke og demokratisk troverdighet. EFTA var noe, om ikke likeverdig, så i alle fall en enhet med kraft til å forhandle. Det skulle snart endre seg.
Alliansen som forduftet
Østerrike, Finland og Sverige forsvant ut kort etter at EØS-avtalen var signert. De rakk knapt å oppleve hvordan samarbeidet fungerte. Sveits vendte EØS ryggen fordi avtalen etter alpefolkets mening var en husmannskontrakt. De gikk for en klassisk frihandelsavtale uten politiske bindinger. Dermed ble man sittende igjen med Norge, Island og fyrstedømmet Liechtenstein – en litt pussig overlevning på størrelse med Malvik kommune, som hadde overlevd det meste etter at den tyske verden i mange hundre år var splittet i ulike kongedømmer, fyrstedømmer og fristater.
Men det har holdt. EØS har gjort jobben sin. Til nå.
Svart-hvitt? Tvert imot!
La oss få det på bordet, først som sist: Jeg var ikke bare EU-motstander. Jeg gjorde atskillig mer enn å avgi stemme for å sikre resultatet som ble kjent sent på kvelden den 28. november 1994. Våren 1993 ble jeg ansatt som informasjonssjef i partiet som overgikk (og overgår) alle andre i EU-motstand: Senterpartiet. Der var de åpne EU-tilhengerne så få at man var på fornavn med dem. Andreas, for eksempel. Andreas Hagen. Sjefredaktør i den viktige Sp-avisa Østlendingen.
Hvordan står det til i dag, 31 år senere?
Jeg har alltid hatt anlegg for tvisyn og tvil. Der andre har sett enkle og tydelige løsninger, har jeg sett komplekse utfordringer hvor «ja» eller «nei» ikke nødvendigvis gir det beste resultatet. Derfor har jeg aldri følt slektskap med dem som har argumentert tydeligst mot norsk medlemskap, men heller ikke følt meg synderlig tiltrukket av dem som like ensporet har forkynt at norsk medlemskap er den eneste veien til saligheten. Innerst inne har jeg hatt lite til overs for begge ytterkantene i debatten.
I 40 år har jeg trodd – og tror fortsatt – at det er gode grunner for å mene både dette og hint om medlemskapsspørsmålet. Man kan være motstander av EU som konstruksjon, men tilhenger av norsk medlemskap. Eller mene at EU er fantastisk, men likevel lande på at det er riktig for Norge å stå utenfor.
EUs utfordringer
EU har skapt seg sine utfordringer, ikke minst gjennom utvidelsene etter «Murens fall», som har gjort livet vanskeligere for den gamle, harde kjerne av vesteuropeiske land som landet på riktig side av Jernteppet etter forrige verdenskrig. Samtidig er det lite som tyder på at unionen representerer syndefallet. Det har gått forbausende godt med alle medlemsland. Ingen har gått til grunne, ingen har mistet selvstendigheten – og unionen framstår, all indre uenighet til tross, som et usedvanlig vellykket prosjekt, ikke minst til Europa å være.
Det har skjedd mye i Europa siden midt på 1990-tallet, men mer i resten av verden. Det betyr mer for mitt syn på Norge og EU, enn «beskyttelsesforordninger» rettet mot produksjon av ferrolegeringer. Jeg tilhører ungdomsgenerasjonen som opplevde at vi «vant» den kalde krigen. Det onde øst – den totalitære kommunismen – tapte. Gikk i oppløsning, rett foran øynene våre. Det liberale demokratiet vant. For oss var dansende berlinere fra øst og vest på toppen av muren det ultimate symbolet på hva som nå lå bak. Foran oss reiste stigen seg mot himmelen. The sky was not the limit!
Men nå?
Fremtiden som ikke kom
Verden går i feil retning, demokratiet er under langt sterkere press enn vi i det daglige tar innover oss, og EU framstår i økende grad som den liberale verdensordenens viktigste og kanskje eneste reelle skanse. På toppen av dette trues Europa åpenbart av et militaristisk og imperialistisk Russland, som har erklært åpen krig mot «vestlige verdier». Da blir det for meg et spørsmål om det ikke er i nettopp fellesskapet som forsøker å stå imot dette, vi hører hjemme?
Mens dette skrives kommer nyheten om at president Donald Trump har lasert sin fredsplan for Ukraina. Den er i realiteten en plan for fullstendig ukrainsk underkastelse – og full russisk frifinnelse for å ha startet en utslettelseskrig. Hvor mange er drept? Vi vet ikke, men for snart ett år siden var vestlige etterretningsmiljøer noenlunde samstemte i at minst 350.000 var drept. Siden har tapstallene akselerert. Enkelte etterretningsbyråer og forskningsmiljøer har i høst snakket om at antall drepte med all sannsynlighet har passert en halv million. I tillegg er minst 1 million – én million – alvorlig skadet, i en slik grad at de ikke har noe håp om å bli helt funksjonsfriske igjen. Noen vil være alvorlig kvestet for resten av livet.
Dette er altså bakteppet. Og hva innebærer planen til lederen av den frie verden? Ikke bare må Ukraina gi fra seg store deler av sitt eget land. Landavståelse har de fleste for lengst innsett vil komme til å inngå i en fredsavtale. Fredsslutninger har aldri vært rettferdige. Det er et begrep som i slike sammenhenger kun eksisterer i virkelighetsoppfatningen til fanatikere eller virkelighetsfjerne aktivister. Men landet skal også nektes framtidig medlemskap i Nato – samtidig som man pålegges kraftig reduksjon av sitt nasjonale forsvar. Sagt med rene ord: Ukraina skal tvinges til å bli mer sårbart enn landet måtte være ved en eventuell fredsslutning. Samtidig som man vil nekte ukrainerne effektive sikkerhetsgarantier for å forebygge muligheten for at ny krig kan bryte ut. For å trekke en historisk parallell: Hvordan tror vi utviklingen på den koreanske halvøya hadde blitt med en slik avtale? Det demokratiske Sør-Korea hadde ikke eksistert uten massiv amerikansk militær tilstedeværelse, og de sikkerhetsgarantier USA har stilt opp med. Kim Jong-un hadde regjert over et forent Korea.
Vi har sett dette mange ganger før. Trumps plan er garantioppskriften for elendighet og nederlag.
En allianse av svakhet og styrke
Ingen lenke er sterkere enn det svakeste leddet, og EU har udiskutabelt sine svake ledd. Ikke fordi enkelte medlemsland er svært små – tvert imot; et av de aller mest solide er samtidig ett av de minste – storhertugdømmet Luxembourg. Svakheten ligger i at man har medlemmer hvor det liberale demokratiet ikke står fjellstøtt. Vi ser at illiberale krefter øker i oppslutning, også i land hvor man trodde historien hadde gitt en viss vaksinasjon mot det autoritære. Men nok en gang får vi bekreftet at historiske erfaringer dør med de siste tidsvitnene. Snart er det ingen igjen som husker Andre verdenskrig og de vanvittige ødeleggelsene, de omkring 60 millioner som ble drept, det industrielle folkemordet og atombombene over Japan. Man tenker heller ikke over at på grunn av verdenskrigen kom en stor del av Europa under sovjetisk kontroll og de facto okkupasjon og undertrykkelse. Når den kollektive hukommelsen forsvinner, er nok dessverre veien kort til de overforenklede forestillingers blindhet. Derfor er populistiske bevegelser på både ytre høyre og ytre venstre fløy i fremmarsj.
Til tross for dette er EU i dag det beste vi har. Og det er ikke så rent lite, når alt kommer til alt.
I en verden der de sterkeste tar seg til rette, hjelper det lite å ha gode prinsipper og edle ideer. Man må ha makt til å beskytte dem. Der har Europa sovet i timen. Lenge. Veldig lenge. Nå ser det ut til at man våkner. Det er på tide, men i dette ser vi også en viktig grunn til at Norge bør bli en del av fellesskapet. Vi vil gjøre EU sterkere, på alle mulige måter. EU trenger faktisk Norge. Og: Selv de mest ihuga EU-motstandere kan ikke mene annet enn at også Norge trenger EU. For hva og hvor er vi, dersom det rakner rundt oss?
På tide å tenke nytt
Det er ikke de 2500 arbeidsplassene i tungindustrien som blir avgjørende. Det er mer signalet EU sender ut når de velger å plassere Norge på utsiden. Kan det tenkes at mange i Europa begynner å bli lei av oss?
Vi kan ikke som Island (og Færøyene, som står utenfor både EU og EØS) hevde at vi er en liten, ensidig og sårbar økonomi som trenger særskilt beskyttelse. Den slags har man faktisk forståelse for, også i EU. Vi er heller ikke en morsom kuriositet som det vesle fyrstedømmet mellom Sveits og Østerrike. Vi er Europas uten sammenligning rikeste land, når vi ser bort fra et par miniputtstater som i den store sammenhengen ikke betyr noe. Vi har tjent skammelig mye på krigen i Ukraina, fryktelig mye mer enn vi har bidratt tilbake, samtidig som europeiske land med skyhøy gjeldsbyrde tar opp nye lån for å bistå det krigsherjede landet, som verken er medlem i EU eller Nato. De samme landene må ta opp ytterligere lån for å ruste opp for å sikre framtidig frihet. Vi, derimot, har råd til det meste som de fleste andre knapt våger å drømme om. Og verst av alt; vi er de mest utålelige moralistene i klassen, som alltid skal fortelle andre hva de gjør feil, ofte for å sette oss selv i et best mulig lys. Og dette er definitivt ingen kritikk av dagens regjering. Vi snakker om det kanskje mest ufyselige trekket ved den norske folkesjelen, grunnfestet i alle klasser og miljøer: Troen på at vi «egentlig» er bedre enn de fleste. Look to Norway!
Da føles det nok ekstra godt å la oss smake pisken.
Kan komme mer
Derfor bør vi ha i mente at det kan komme mer, selv om kommisjonens leder hevder noe annet. Nå har unionen åpnet ei dør som har vært stengt siden 1992. Vi sitter ikke bare politisk på gangen, nå er vi utenfor også rent økonomisk. Det er noe nytt. Det er på mange måter den bibelske skriften på veggen.
Jeg tror vi trenger en ny debatt om Norges forhold til EU. Dessverre har jeg små forventninger til at den blir saklig opplysende og edruelig. Det blir mest sannsynlig å rydde gamle skyttergraver fra tidlig 90-tall, og børste støvet av gårsdagens argumenter. Både for og imot.
Nei, EU er ikke svaret på alt. Men samtidig: EU er heller ikke Dyret i Åpenbaringsboken. Det er ikke landets undergang. Selv om vi må gi fra oss litt selvråderett. Og la oss for guds skyld være litt ærlige: Hvor mye selvråde har vi vel ikke gitt fra oss siden 28. november 1994? Fryktelig mye mer enn vi den gang trodde vi måtte gi fra oss dersom vi sa «ja» til medlemskap. Vi har diltet etter, lydig som en skjødehund, og selv Sp har fått samme forhold til EØS som KrF har til selvbestemt abort: Imot, i prinsippet, men heller ikke mer. Man vil ikke drømme om å sette saken på spissen. Her er det status quo som gjelder.
Men viktigere enn politikken er det brutale faktum at den verdensorden vi har bygd vår politikk på i 80 år, ser ut til å rakne. De som ber til Vårherre om at den amerikanske presidenten må få hjerneslag, har antakelig glemt at den og de som tar over, kan vise seg verre enn Donald Trump. Vi bør dessverre se i øynene at Europa faktisk er siste skanse. Da bør vi i det minste stå samlet. Og bruke våre felles ressurser til å styrke det eneste byggverket som kan sikre at vi overlever som et fritt demokratisk fellesskap.
Truer neppe nasjonalstaten
Der mener jeg vi er nå. Og ja – med mindre vi får helt urimelige vilkår, tror jeg vår framtid ligger i samspill med kreftene som kjemper for de verdier vi bygger samfunnet vårt på. EU er ikke den første unionen i Europa. Det tysk-romerske riket, en union av selvstendige land som mange holder som EUs forløper og forbilde, varte fra 2. februar 962 til 12. juli 1806. Når små og større land valgte å holde den ofte skrøpelige og vaklende konstruksjonen i live i 844 år, var det fordi man fikk mer ut av samarbeidet enn man tapte.
Bare for å nevne det: Liechtenstein med sine (i dag) 36.000 innbyggere overlevde Det tysk-romerske riket, som landet hadde vært en del av. I 1806 valgte man full suverenitet, noe omverdenen respekterte. Deretter valgte fyrstedømmet å bli en del av Rhinforbundet – og noen år senere, Det tyske forbund. For over 30 år siden valgte man å bli en del av EØS. Og alt dette uten å miste selvstendigheten.
Derfor er jeg ikke så fryktelig redd for Norges framtid om vi blir en del av unionen. Vi dør nok ikke med EU. Men vi kan gå til grunne uten.