Tvangstrøye til besvær
Det er stortingets vilje at det skal være vanskelig for mindretallsregjeringer å få flertall for det viktigste styringsverktøyet regjeringen har: Statsbudsjettet. Er vi helt sikre på at det er klokt?
Hva har Trygve Bratteli, Lars Korvald, Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland, Jan P. Syse, Thorbjørn Jagland, Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg, Erna Solberg og Jonas Gahr Støre til felles, bortsett fra at alle har vært norske statsministre? Jo, de har ledet mindretallsregjeringer etter 1970.
Og hva skiller dem? At Stortinget har gjort jobben langt vanskeligere for dagens statsminister enn de fleste i rekken bak ham av regjeringssjefer uten flertall, selv om de alle strevde med at velgerne satte sammen en nasjonalforsamling som gjorde det krevende å skape stabil styring.
Historien bør skremme
Dagens regler kan saktens være bra for demokratiet på kort sikt. Den gamle «slalåmkjøringen» har blitt umulig. Men over tid? Jeg er langt fra sikker.
Spenningen i årets førjulstid har for mange handlet om lukkede – og lekkede – forhandlinger i den staslige bygningen på Løvebakken, hvor våre fremste folkevalgte har holdt hus siden 1866. Selv om mindretallsregjeringer på mange vis har vært det vanlige i Norge etter uavhengigheten fra Sverige i 1905, dersom vi ser bort fra årene etter fredsslutningen fram til inngangen av 1970-tallet, må vi tilbake til mellomkrigsårene for å finne en statsminister som har hatt et mer trøblete grunnlag å regjere på, enn Jonas Gahr Støre de kommende årene.
Mellom 1928 og 1935 hadde vi ikke mindre enn syv regjeringer, ledet av seks statsministre fra fire partier. Det var ikke den beste tiden i norsk politikk. Ingen har interesse av at vi havner der igjen.
Sprikende staur
Det er, når sant skal sies, lite som forener flere av de fire partiene som har bestemt seg for å støtte Støres mindretallsregjering.
Senterpartiet, som helt siden 1930-tallet har vært tvisynt i forhold til den tradisjonelle blokkdelingen og som sikret at vi fikk vår første regjeringsdyktige Ap-regjering i 1935, har vekslet mellom de to sidene. I 14 år siden 1965 har partiet regjert sammen med de borgerlige, i drøye 11 år med Ap. I tillegg har partiet med vekslende grad av begeistring sørget for at statsministre utgått fra Ap har overlevd kampen for tilværelsen, uten at man formelt sett har inngått i det parlamentariske grunnlaget. Dette tvisynet gjenspeiler seg også i partiets politikk: I mange spørsmål er man dypt konservativ og borgerlig, i andre relativt radikal. Den udiskutabelt røde tråden i partiets politikk, fra etableringen for over hundre år siden til i dag, er «distrikt» – hvori definitivt opptatt landbrukets interesser.
Tilsvarende krevende er det å definere MDG, som i likhet med Sp ikke har noe voldsomt stort behov for å plassere seg langs høyre-venstreaksen. For MDG er miljø og klima den definerende tematikken. Alt annet måles opp mot dette.
Da er det lettere å plassere SV og Rødt – som begge befinner seg til venstre for Ap.
Man behøver ikke være fryktelig skolert i politisk historie for å skjønne at dette er et krevende flertall. Da gjelder det å være seg bevisst hva som skiller – og konsentrere seg om det som forener. Og lite forener mer i norsk politikk en penger. Å bruke dem, vel og merke. Vi har, når alt kommer til alt, mer å rutte mer per innbygger enn noe annet sammenlignbart land.
Follow the money
Det skjønte åpenbart Rødt og Sp alt fra starten av. At Sp valgte denne tilnærmingen, var ventet. At Rødt la seg på samme linje, har overrasket mange – kanskje også internt. Men overraskelsen bunner nok i en misforståelse. Rødt er seg fullstendig bevisst at partiets ideologiske kjepphester ikke lar seg ri sammen med så mange andre, med et visst unntak av SV. Å kjøre fram politiske ambisjoner som ikke lar seg utkvittere økonomisk slik situasjonen er – og kommer til å forbli de kommende årene, skjønte nok partiledelsen ville sende Rødt lukt ut i fire års ørkenvandring. Og hva ville man hatt å vise til overfor velgerne da? Er man realist innretter man seg etter terrenget mer enn kartet, og sørger for å få de seire man kan hente hjem. Hvilket erfaringsmessig betaler seg godt, også overfor velgerne.
Da er det mer merkelig at SV valgte helt annerledes. Årets forhandlingsstrategi var åpenbart et brudd med partiets linje de siste tjue årene. Kanskje føler den nye ledelsen, som uten tvil er seg plasserer seg ideologisk lenger ut til venstre enn de pragmatisk innrettede forgjengerne, at man har en forpliktelse til å løfte fanen, rød og ren. Kanskje skyldes det mislykkede stormangrepet mot Jens Stoltenberg mangel på erfaring. Eller – rett og slett; at man opplever seg så presset mellom Rødt og Ap, at man på en eller annen måte måtte forsøke å la seg bli sett og hørt. Ikke i forhandlingsrommet, men ute blant velgerne. Uansett: Årets budsjettrunde må ha endt i dyp skuffelse. Rødt, Ap og Sp tok uhemmet all fortjeneste for de seire også SV må ha klart å få i de innledende forhandlingsrundene, ettersom det var disse partiene som endte med å legge fram budsjettforslaget.
Tilsvarende sier flere lekkasjer at stemningen er også i MDG. Partileder Arild Hermstad skal i det interne møtet hvor beslutningen om å avslutte budsjettkrigen mot Ap, Sp og Rødt ble tatt, ha satt hardt mot hardt, og gitt beskjed om at nå var det nok. Noe mange i stortingsgruppa skal ha følt som et svik. Det er i så fall et svik man bør ta lærdom av. For det er fortsatt slik, som jernkansleren Otto von Bismarck så treffende konkluderte med da han konkluderte med at «den som vet hvordan politikk og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn». Slik fikk han definert den ofte kompromissfylte prosessen som ligger bak når politikken skal omsettes fra teori til praksis.
Veien viere
Selv om neste års statsbudsjett er vel i havn, står utfordringene i kø. Om noen måneder skal budsjettet revideres. Der blir det ny anledning til omkamp. Og allerede på nyåret starter arbeidet med statsbudsjettet for 2027. Først skal Ap bli enig med seg selv, hvilket alltid er krevende – ikke minst for et stort, historisk sett «statsbærende» parti som til tross for et godt valg i høst, sliter med velgerlojaliteten. Deretter skal man forsøke å få med seg MDG, Rødt, SV og Sp på nye eventyr. Ingen tror det blir lett. Ikke bare venter nye kamper. Vi får garantert omkamper.
Så kan man selvfølgelig søke flertall med andre partier. I sitt stille sinn tenker nok både statsministeren og finansministeren at det hadde vært greit å forhandle med Høyre. Da kunne man blitt enig om å la symbolpolitikken ligge og konsentrert seg om tallene.
Så vil mange si at tall i aller høyeste grad handler om politikk. Hvilket absolutt er sant. Men i svært mange spørsmål er ikke den politiske forskjellen mellom Høyre og Ap fryktelig stor. De to ville utvilsomt klart å manøvrere seg i mål på en måte som de fleste i de to partiene kunne levd helt greit med. Men så har heller ikke disse to flertall alene. Og dessuten: Den politiske omkostningen for begge ved å inngå allianse i «fredstid», ville vært større enn jeg tror noen ville tatt sjansen på. Det ville i alle fall gitt SV, Rødt, Sp og Frp gode tider i årene fram mot neste valg.
Så VET vi ikke hvordan velgerne ville reagert. Man skal ikke helt avskrive muligheten av at mange ville satt pris på stø kurs staket ut av partier som på mange måter befinner seg solid i et slags omforent, lilla sentrum.
Alt – eller ingenting
Tidligere ledere av mindretallsregjeringer kunne kjøre såkalt slalåm i stortinget for å skaffe flertall for budsjettet. Ap kunne hentet flertall for noe fra SV, andre budsjettkapitler hos Sp – men også søkt mot Høyre, KrF og Venstre – sågar Frp, for enkelte budsjettposter.
Den døren er stengt. Stortingsflertallet har ønsket en ren og samlet budsjettprosess. Spørsmålet er om dette gir de beste rammer dersom vi tar inn over oss at mindretallsregjeringer mer er normen enn unntaket.
Når alt kommer til alt er stø kurs i finanspolitikken viktigere enn mye annet. Det er best for statsforvaltningen, best for næringslivet og, i alle fall over tid; antakelig på de fleste områder også best for borgerne.
Alt arbeid på stortinget når en regjering mangler flertall handler om «hestehandling». Man forhandler noe her, annet der – og i sum har salige Bismarck sine ord i behold. Lang fra alt som skjer på bakrommene tilhører aktørenes stolteste øyeblikk. Særlig for novisene i stortingskorridorene kan møtet med forhandlingsinstituttets ofte følelsesløse nøkternhet oppleves brutalt. Å innse at man ikke kommer til å forandre samfunnet gjennom ideologiske kamper, men snarere via kompromisser de færreste egentlig synes så mye om, kan være hardt for den som ikke har innsett at det er slik politikken skapes.
Så gir denne arbeidsformen stort spillerom for parlamentarikere som lærer seg spillet og skjønner hvor man kan skape resultater, og som forstår hvor og når man må akseptere at det man «egentlig» ønsker, rett og slett er uoppnåelig. I dette spillet har Sp og KrF tradisjonelt sett gjort det godt. Nå må vi definitivt også legge Rødt til lista.
I dette ligger også at man ikke triumferer alt for synlig når man vinner en dragkamp. Fordi det alltid er noen som taper, og denne «noen», skifter fra sak til sak. Ingen har stort å vinne på å klistre nederlag til samarbeidspartnerne. Da ender det med at alle taper – i velgernes øyne, og det er ingen framtidsrettet strategi for et langt politisk liv.
Trenger mulighetsrommet
Men denne arbeidsformen har Stortinget stengt døren til når det gjelder budsjettprosessen. Argumentene er gode. Men likevel: Er vi sikre på at dette over tid gir de beste resultatene?
Jeg er i tvil, det skal sies; men tvilen lener seg nok i retning mulighetsrommet man tidligere hadde. Rett og slett fordi jeg tror det ville gitt den utøvende makt større handlefrihet. Og når man skal regjere i mindretall, noe vi må innse er ganske normalt, tror jeg man trenger alle de muligheter man kan få for å gjøre jobben best mulig.