Tidenes nordtrønder ble hun aldri…

Vi starter med en anekdote: Få måneder før Nord-Trøndelag gikk over i historien som eget fylke, kåret den gamle «fylkesavisa» Trønder-Avisa «Tidenes nordtrønder». Intet mindre! Som sjefredaktør var jeg part i prosessen. For å finne svaret på hvem som fortjente hederen, ble alle kommuner utfordret til å foreslå én fra sin kommune – foruten at hvem det måtte være, ble oppfordret til å sende inn begrunnede forslag. Juryen valgte deretter sju kandidater – som leserne ble bedt om å stemme på. Fire dager før nord og sør i Trøndelag ble slått sammen, ble «Tidenes nordtrønder» offentliggjort.

En av de opplagte kandidatene var Mona Juul fra Steinkjer. Flere nominerte henne. Hun fikk en god del stemmer, men ikke mange nok til å nå helt til topps. Internt i redaksjonen snakket vi om at det var for lenge siden Oslo-prosessen. På tampen av 2017 var mye av stjernestatusen falmet. Hun var blitt en av flere profilerte diplomater. Dessuten sprang hun ikke akkurat skoene av seg på hjemlige trakter. Hennes lokalmiljø var verden – ikke bølgende kornåkre på Innherred. Vinner ble en annen kvinne fra Steinkjer, Fredrikke Marie Qvam, en av Norges fremste kvinnesaksforkjempere gjennom tidene. Hun var antakelig den enkeltperson som betydde mest for at norske kvinner fikk stemmerett i 1913. Det var et verdig og godt valg.

Euforiske, naive Norge

Noen år tidligere ville Juul trolig vunnet med solid margin. Sammen med ektemannen Terje Rød Larsen plasserte hun Norge på verdenskartet som «fredsnasjon». Og det var ikke en hvilken som helst ufred ekteparet fikk æren av å ha brakt til ende: Midtøstenkonflikten.

I dag har de fleste glemt det meste rundt prosessen, og mange har dessuten kommet til i ettertid. De som begynte på skolen samme år som Oslo-avtalen ble signert, har 40-årsdag i år. De som fyller 50, var fortsatt i tenårene. Det bidrar heller ikke positivt at avtalen ikke brakte fred mellom partene, selv om den banet vei for palestinsk selvstyre.

Men den gang? Vi var euforiske. Verdens øyne var rettet mot Norge. Trauste norske sosialdemokratiske politikere og embetsmenn i utenrikstjenesten fikk stjernestatus over natten. Og i sentrum: En ung, vakker og intelligent kvinne på 34 år – som til alt overmål behersket engelsk flytende. For mer enn tre tiår siden var det fortsatt et poeng. Fra ei bygd i Utkant-Norge. Historien hadde drømmen i seg.

Man kan få moralsk immunitet av mindre.

Det gamle ordtaket om at det skal sterk rygg til å tåle medgang, har nok en gang vist sin berettigelse.

I SENTRUM: Norge hadde klart det ingen andre hadde fått til. Trodde vi. Skapt fred i Midtøsten. Her er dagens palestinske president Abu Mazen i samtale med en norsk representant i flyet på vei til Kairo våren 1994 for å signere selvstyreavtalen. FOTO: JOHN A. MOEN

 

I dag er det lett å felle den moralske dommen over diplomatparet som sto i begivenhetenes sentrum. Tiden vil vise om de også blir rammet av rettsvesenets dom. Det gjenstår å se.

Likevel: Selv om Mona Juul og Terje Rød Larsen må bære alt ansvar for egne handlinger, er det grunn til å se litt på miljøet omkring dem. For her har det vært mange som må ha skjønt mer enn de i dag ønsker å innrømme. Og som av ulike grunner har valgt å se en annen retning.

Tidlige signaler

Terje Rød Larsen måtte trekke seg som statsråd i Thorbjørn Jaglands regjering etter kun 35 dager på grunn av økonomiske disposisjoner som ikke tålte dagens lys. «Dette hadde jeg ikke fortjent», mumlet han idet han forlot sin siste pressekonferanse som regjeringsmedlem.

Møtet med rettsvesenet ble imidlertid ikke av de hardeste. Han slapp unna med en bot på 50.000 kroner.

I den grad noen måtte ha forventet at han var «politisk død», kan vi i dag slå fast at det var han så absolutt ikke. Et drøyt år etter at Rød Larsen måtte forlate regjeringskontorene, var Kjell Magne Bondevik fra KrF blitt statsminister for sentrumskameratene, som besto av KrF, Sp og Venstre. Regjeringen utnevnte raskt den tidligere fredsmekleren til ambassadør med ansvar for fredsforhandlingene i Midtøsten. «Superambassadøren» ble han kalt i norske aviser. Halvannet år senere ble han utnevnt til visegeneralsekretær i FN og spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten. Han ble også generalsekretær Kofi Annans personlige representant overfor PLO og den palestinske selvstyremyndigheten i Ramallah. Det er ingen overdrivelse å si at karrierestigen var bratt. Nærmere den internasjonale storpolitikkens absolutt topp er det vanskelig å komme.

Mens ektefellen videreførte sitt arbeid i Midtøsten via evig pendling i privatfly mellom New York, Tel Aviv og alle viktige og mindre viktige hovedsteder, fortsatte Mona Juul karriereutviklingen i Det kongelige norske utenriksdepartement – med en snartur innom politikken, som statssekretær for utenriksminister Thorbjørn Jagland i Jens Stoltenbergs første regjering.

Kremjobber i diplomatiet

Etter noen år hvor hun i stor grad var utenfor det internasjonale rampelyset, ble hun i 2001 utnevnt til Norges ambassadør til Israel. Etter at hun var ferdig som sjef for Norges diplomatiske tilstedeværelse i Det hellige land, gikk turen til FN og New York, hvor ektemannen nettopp hadde gått av som visegeneralsekretær. Hun ble stedfortredende ambassadør for det som kalles «Den faste norske delegasjon til FN». I 2011 ble hun utnevnt til ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet, før hun i 2014 ble norsk ambassadør i London – en av de mest prestisjetunge norske diplomatstillingene. Etter å ha tjent kongeriket på de britiske øyer gikk turen nok en gang over Atlanterhavet, denne gang som øverste leder av Norges diplomatiske virksomhet i FN. Et av de viktigste oppdragene var å få Norge inn i Sikkerhetsrådet. Det klarte hun. Dermed kunne hun ta sete i verdens mest prestisjefylte forum for internasjonal politikk. I 2024 ble hun ambassadør i Jordan og Irak. Ringen var sluttet – og hun var tilbake der alt startet tre tiår tidligere: I Midtøsten.

Der ville hun blitt til hun gikk av med pensjon. Hadde det bare ikke vært for at det amerikanske justisdepartementet bestemte seg for å frigi millioner av dokumenter knyttet til den overgrepsdømte milliardæren Jeffrey Epstein. Da kunne ikke engang hennes aller nærmeste venner i regjeringen redde henne.

Hva gikk galt?

De fleste som er interessert, har fått med seg hva som åpenbarte seg da dokumentene ble frigitt for snart to uker siden. Det mange i dag spør seg om, er hvordan det kunne ha seg at det berømte diplomat-paret – sammen med flere andre, det må sies – kunne holde på som de gjorde, uten at noen satte foten ned?

Det er ikke noe dårlig spørsmål. Foreløpig har vi strengt tatt ingen svar med to streker under. De vil komme i årene som ligger foran, både gjennom rettslige prosesser (med mindre siktelsen mot ekteparet skulle bli frafalt) og ikke minst; gjennom bøker fra personer som får tilgang til arkivmateriale og kilder.

Men vi vet likevel nok til å tegne et bilde.

Avtalen som i ettertid ble kalt Oslo 1 fikk en oppfølgingsavtale som ble signert i Kairo 4. mai 1994. Datoen var ikke tilfeldig. Egypts eneveldige president Hosni Mubarak hadde bursdag. Kairo-avtalen var kanskje den viktigste som kom ut av hele Oslo-prosessen, fordi den la grunnlaget for palestinsk selvstyre i først enkelte områder, etter hvert atskillig flere.

Norges utenriksminister Bjørn Tore Godal (Ap) leide et fly fra Braathens SAFE for å dra til en flystripe i den tunisiske ørkenen for å hente PLOs formann Yasir Arafat og hele PLO-delegasjonen fra organisasjonens daværende hovedkvarter, for deretter å fly dem videre til Kairo. Hva var vel bedre norgesreklame enn å fly den palestinske delegasjonen til seremonien «på norske vinger»? Og siden vi alle er oss selv nærmest, gikk det ikke lokalpressen forbi at kapteinen på Braathens-maskina var sønnen til gammelprosten i Stjørdal. Her skulle alle få sitt!

PÅ VEI: Utenriksminister Bjørn Tore Godal (Ap) dro til den tunisiske ørkenen og hentet PLOs formann Yasir Arafat, for å fly ham til Kairo for å signere avtalen om palestinsk selvstyre. Det skapte et av de stolteste øyeblikkene for det norske sosialdemokratiet. Og for svært mange nordmenn. FOTO: JOHN A. MOEN

 

Selv ble jeg oppringt dagen før avgangen og spurt om jeg kunne tenke meg å bli med. Jeg var ikke sen om å pakke kofferten. Turen ga et unikt blikk inn i de intense forhandlingene, som pågikk helt til de tre hovedaktørene Arafat, statsminister Yitzhak Rabin og utenriksminister Shimon Peres satt på podiet i den enorme konferansesalen i Kairo sentrum.

Vi fikk også et innblikk i andre særheter. Yasir Arafat nektet å ta av seg sin svære revolver han hadde hengende i beltet. Fikk han ikke beholde den under flyturen, ble det ingen tur. Livvaktene fra PST var ikke begeistret. At de ble nektet å sjekke om våpenet var ladd, gjorde dem ikke mer medgjørlige. Til slutt skar flykaptein Tangvik igjennom og aksepterte den bevæpnede passasjeren. I fly og på skip er kapteinen alltid øverstkommanderende. Verdensfreden kunne ikke stå og falle på PLO-formannens revolver!

Yes we can!

Utenriksminister Godal – og Norge – fikk valuta for flypengene. Verdenspressen, og da snakker vi VIRKELIG om verdenspressen – ikke sports- og reiselivsjournalister, flokket seg rundt flyet da vi landet i Kairo og pilotene plantet norske flagg i front, i tillegg til det som alltid «vaiet» på flyhalen. De norske diplomatene og politikerne smilte fra øre til øre da de geleidet Arafat ned flytrappen. Det var et «Yes we can»-øyeblikk, for å låne ord fra en senere amerikansk president og fredsprisvinner.

Jeg tror de fleste nordmenn følte på stolthet. «Vi» hadde fått til noe, som andre aldri hadde klart. Derfor klamret vi oss fast til Oslo-prosessen, selvstyreavtalen, tostatsløsningen og opplevelsen av vår overlegne rolle som tilrettelegger og megler, lenge etter at de fleste andre hadde resignert.

Da Yasir Arafat noen år senere uventet, ifølge tidligere president Bill Clinton som var vert og tilrettelegger, forlot Camp David etter at «alle» hadde vært sikre på at man var i mål, var ballen lagt på straffemerket for alle som ønsket helt annet enn forsoning. Stadig mer uforsonlige krefter fikk økt oppslutning, på begge sider. Hamas tok over makten i Gaza. Et slags foreløpig bunnpunkt ble nådd 7. oktober 2023 med Hamas voldsomme terrorangrep mot Israel og den påfølgende krigen, som har lagt store deler av Gaza i ruiner.

Det er lenge siden noen nevnte Oslo-prosessen med positivt fortegn. Blant israelere og palestinere er ordet «Oslo» i seg selv langt på vei et skjellsord.

Vi ville tro

Men vi ville tro. På oss selv. På våre kvinner og menn som skapte fred. På Norge som moralsk hegemon. Alle som kritiserte Oslo-prosessen og de sentrale aktørene, ble angrepet med stor intensitet. I norsk politikk var det i grunnen bare Carl I. Hagen og Frp som var konstant kritisk. Men det ble overbærende forklart med at partiet aldri hadde likt palestinerne og dessuten knapt kunne hevdes å være noen stor tilhenger av en palestinsk stat. Slik ble det som nå framstår som berettiget kritikk mot norsk fredsdiplomati og sentrale aktører, avfeid som en politisk linje «alle» andre tok avstand fra.

Dette er stusslig

Det er noe stusslig over det som nå skjer. Heltene fra 90-tallet er ikke bare innhentet av prosesser som aldri kom i mål. De står også avkledd som grådige på egne vegne.

Etikk og moral er åpenbart kastet over bord – for mangfoldige år siden. For langt flere enn det omtalte ekteparet. Man har sett gjennom øynene med misbruk av unge jenter, fordi misbrukeren har sørget for at betydelige pengestrømmer har funnet veien til egne aktiviteter og privat forbruk. Det er strengt tatt så ille som det kan få blitt. Derfor får dette betydning også for kretsen omkring de som nå er mest utsatt. Det rammer alle som må ha visst at sentrale personer i norsk offentlighet har pleiet omgang med Jeffrey Epstein. For det må de vel ha gjort? Det er vanskelig å tenke annerledes. Omgangen med Epstein skjedde i et vakuum. De norske aktørene omgikk overgrepsmannen sammen og samtidig som Bill Gates, daværende prins Andrew og en lang rekke kjendiser fra politikk, kultur og finans. Biler fra møter og middager ble delt. Invitasjoner omtalt. Så ja, mange må ha visst.

Her finner vi sentrale politikere i framtredende posisjoner. Hvorfor har man gitt stadig nye muligheter og tunge tillitsbaserte verv på vegne av det norske samfunnet til mennesker man burde skjønt holdt seg med helt feil venner? Det har ingen hittil gitt svar på, noe som i seg selv ikke lover godt.

Dronningemne i nyhetsørken

Ingen som har lest nyheter jevnlig de siste årene, har kunnet unngå å legge merke til strømmen av artikler som har omtalt Epsteins overgrep. Man har ikke behøvd Google-søk for å få det med seg. Hva som er verst, er sannelig ikke godt å si: At vi har en kommende dronning og World Economic Forum (WEF) en norsk president som, dersom vi tar dem på ordet, faktisk ikke forholder seg til alminnelige nyheter i det hele tatt? Eller alternativet – at de i det minste har skjønt noe – men valgt å se bort fra det de har skjønt? Ingen av alternativene er strengt talt akseptable for folk som bekler viktige posisjoner i samfunnet.

Det er mange som ikke holder seg oppdatert på nyhetsbildet. Greit nok – det er ikke straffbart å gjøre seg selv dum ved å unngå å vite hva som skjer, selv om det ofte vil straffe seg. Men en kronprinsesse? Og presidenten i WEF? Det er faktisk ikke greit. Ikke greit i det hele tatt. Dersom det er sant. Og hvis det ikke er sant, ja – da er det faktisk verre.

Dette er sørgelige saker. Mer er det ikke å si. Eneste forsonende trekk er at vi i kjernen av «alt» finner et intenst ønske om at Norge faktisk skulle være det foregangslandet vi for 30 år siden trodde. Forestillingen har imidlertid skapt enorme blindsoner. Når det som har skjedd i disse sonene nå kommer for en dag, er det få fikenblad igjen å dekke seg bak for flere enn de som har tillatt seg selv å nyte godt av Jeffrey Epsteins «vennskap». Antakelig er det også derfor de trør vannet med beklagelser om at de tenker på ofrene som ble mishandlet, samtidig som de pleiet vennskap med overgriperen. Trolig tenker de aller mest på seg selv.

Vi bør i det minste starte med å innrømme at vi er som alle andre. Vi er ingen moralsk overlegne. Kanskje tvert imot. Det burde vi skjønt for lenge siden. Nå er det i alle fall bevist.