Steinar Krokstad setter feil diagnose på velferdsdebatten

Publisert på Trønderdebatt 8. juli 2025.

Det professor Steinar Krokstad skriver i Trønderdebatt om samfunnsmedisinske sammenhenger er lett å følge. Det er når Krokstad forlater vitenskapelig argumentasjonsmåte og trekker politiske slutninger, at det sporer av.

Settes det likhetstegn mellom likemannstanken, sosialdemokratiet og velferdsstaten, så får vi en norsk sosialhistorie uten tinget, klostrene, haugianerne, sanitetskvinnene eller castbergianerne. Det er effektiv historiebruk i partiets tjeneste, men ikke noe som hever oss.

Finnes det noen rimelig dekning for å påstå at «stortingsvalget 2025 kan bli avgjørende for velferdsstatens skjebne» – forstått på den måten at noen er nært ved å destruere den? Selvsagt ikke, men det taler rett inn i den utryggheten som plager mange i vår tid.

Hva ligger bak disse skjulte planene? Krokstad tyr til en stråmann – «historien om at det er det private næringslivet som skaper verdier, mens offentlig sektor bare er utgifter» – og parerer den ved å vise at offentlig sektor driver med nyttige ting. Ja, hvem har ment noe annet?

Vi som har beholdt noe mer sunn skepsis til ressursbruken i offentlig sektor er opptatt av to ting: For det første om vi faktisk oppnår de resultatene vi ønsker oss. For det andre om vi legger beslag på ressurser, ikke minst menneskelige, som hadde vært bedre anvendt i andre deler samfunnet.

Arbeidsproduktiviteten er også det sentrale temaet i Martin Bech Holtes bok Landet som ble for rikt, som Krokstad kritiserer, men ikke etterlater inntrykk av å ha lest eller forstått. Holte hyller en generasjon av modige politikere og statsbyråkrater, som la de strategiske rammene for ny vekst i norsk økonomi. Det er vel så langt unna statsfiendtlig, trumpistisk inspirasjon man kan komme.

Norge har masse penger, men knapt med folk. Når offentlig sektor utgjør en større del av økonomien, må vi diskutere den offentlige ressursbruken desto mer, ikke mindre. Norsk politikk lider ikke av hodeløs reformvilje. Tvert imot så blir velgerne fortalt at hele verden er forandret, men at alt skal bli som før. Det burde vi bli betenkt over.