Skatt til glede og besvær

Publisert på Trønderdebatt 3. august 2025.

Mye er skrevet om formueskatten for næringsdrivende, og noe av det merkeligste er en slags replikk signert professor Arve Hjelseth i Adresseavisen 23. juli. Hans innlegg må leses som et forsøk på mediekritikk, fordi han mener det er slett journalistikk å gi spalteplass til bedriftseier Mikal Langseth i Selbu, som tidligere i sommer ble intervjuet om at han må ta opp lån for å betale formueskatten. Alternativet ville vært å tappe bedriften for penger som trengs til investeringer, blant annet nødvendig oppgradering av næringseiendom han leier ut.

Også et intervju med Arnt Ove Amdal i Overhalla ser ut til å falle ham tungt for brystet. Det merkelige er at Hjelseth tilsynelatende er usikker på om han er enig eller uenig med Langseth og Amdal i sak, men uansett hva han mener om formueskatten, mener han det er journalistisk forkastelig av media å bruke spalteplass på bedriftsledere som påpeker hvilke konsekvenser skatten har. Det eneste formildende han ser ut til å finne, er at han ikke har funnet noen kobling mellom Langseth og Høyre eller Frp. Dette gjør det hele virkelig sært. Er det diskvalifiserende å mene noe om et tema dersom man er medlem eller aktiv i et politisk parti? I så fall er det mange som heretter bare må melde seg ut av det offentlige ordskiftet, om et svært stort antall emner.

Uansett hva enkelte måtte mene, og uavhengig av at temaet neppe er det som opprører «folk flest», er formuesbeskatningen likevel såpass viktig at det fortjener spalteplass.

Som journalist og redaktør gjennom flere tiår vet jeg at et viktig poeng i all nyhetsjournalistikk er å «finne en bonde» – et begrep som kort og godt betyr at man finner noen som er berørt av en sak, for å illustrere hvordan et vedtak, hendelse eller endring påvirker livet utenfor teorien. I dette tilfelle er altså Langseth og Amdal «bonden».

Dess lenger ut på venstresiden vi kommer i politikken, dess større er den uttalte viljen til å «flå de rike». Retorikken styrker seg dess mer fra sentrum man fjerner seg. Tilsvarende er det på motsatt side av det politiske gulvet, for å låne et engelsk begrep. Kommer man langt nok ut på høyresiden, vil man trolig også i Norge noen som mener at all bedriftsbeskatning er et onde, fordi det reduserer bedriftenes investeringsevne og utviklingsmuligheter. Dette er imidlertid synspunkter som er såpass marginale at de ikke er verd å bruke vesentlig plass på.

Problemet med den norske modellen for formueskatt er at den bidrar til grov forskjellsbehandling av norske og utenlandske eiere. At Ap velger å vektlegge andre forhold i debatten enn eierskap, kan kanskje forstås ut fra partiets ideologiske utgangspunkt, men det er atskillig vanskeligere å forstå hvordan dette passer inn i Sps samfunnsforståelse.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at lokalt eierskap har betydning. Jeg ser det selv daglig – i kommunen jeg bor. Forskjellen mellom Hitra og Frøya er enorm, selv om næringsstrukturen ikke er fryktelig forskjellig. Begge er blant landets aller største havbrukskommuner, ved siden av Flatanger og Nærøysund lenger nord på trøndelagskysten. Det som skaper ulikhetene er det faktum at Frøya har flere børsnoterte selskaper, med eiere som fortsatt bor i kommunen og som er en integrert del av lokalsamfunnet. Under de børsnoterte lokomotivene finner vi et stort antall mindre bedrifter som i hovedsak lever av og på de store. På Hitra er det Mowi som er den største aktøren. Eieren er, som vi vet, norskfødt skippingmagnat med kypriotisk pass, bosatt i Dubai. Det eneste Dubai og Hitra har felles, er nærheten til saltvann. Fjernere fra norskekysten er det ikke mulig å komme, rent mentalt sett. Det er vanskelig å ikke tro at forskjellen i lokale ringvirkninger av samme næring i de to nabokommunene, kommer av at motoren i Frøya-samfunnet har en eier som fortsatt er bosatt i, og skatter til kommunen.

Tilsvarende eksempler vil vi finne over hele landet. Selbu, Overhalla og for så vidt Røros er alle gode eksempler på at også eierskap til innlandsnæringer er viktig for å utvikle og bevare levende lokalsamfunn. Dess lenger unna såkalt sentrale strøk man kommer, dess større er betydningen. Utenfor Trøndelag ser vi dette særlig på Vestlandet og i Nord-Norge. Lokalmiljøer hvor eiermakten i næringslivet er lokal, opplever større ringvirkninger – fra skatteinntekter til kommunene til sponsing og rause bidrag til alt fra idrett og kultur til næringsutvikling, enn lokalsamfunn hvor eiermakten ligger i Oslo eller Bergen, for ikke å snakke om i Japan, Kypros eller De forente arabiske emirater.

Når norske eiere opplever at de må tappe egne bedrifter for å ha råd til å betale formueskatten, blir det i aller høysete grad et relevant tema hvordan man skal forholde seg til det faktum at utenlandsk baserte eiere slipper unna.

Det er dessverre forståelig at enkelte velger å melde flytting for å unngå formueskatten. Vi kan like eller mislike det, men slik er det. At det blant utvandrerne også finnes enkelte som er helt åpne om at de ikke ønsker å bidra til det norske fellesskapet – og John Fredriksen kan her stå som et eksempel, er et faktum lett å løfte fram for alle som ønsker å se dette som et utslag av grådighet og dårlig samfunnssyn. Dette er imidlertid ikke virkeligheten for de aller leste som har satt bo i for eksempel Sveits de siste årene. Det bør vi i anstendighetens navn ikke tildekke ved å falle for fristelsen å bli alt for populistisk i retorikken.

Selvfølgelig skal næringslivet betale skatt. Det skal også kapitaleiere. Men beskatningen bør primært ilegges inntekt og overskudd, ikke verdier bundet i eiendom og produksjonsutstyr, til alt overmål verdifastsatt etter teoretiske modeller som ikke hensyntar økonomisk flo og fjære. Og mer enn alt annet må skattetrykket være likt uavhengig av bosted – og likheten må være av en slik art at det bidrar til investeringslyst i norske bedrifter og arbeidsplasser, ikke skremmer potensielle investorer vekk.

Dagens skattepolitikk favoriserer utenlandske eiere over norske. Det har den gjort lenge, men det har blitt ytterligere forsterket de siste årene. Langtidsvirkningen frykter jeg blir katastrofal, både for norske arbeidsplasser og lokalsamfunn. Nærhet til næringsvirksomheten er den beste garantisten for at man ønsker å videreføre eierskapet. Når man fjerner seg fra egne næringer fordi man vil unngå å tappe dem for kapital, vil over tid veien til å selge seg ut bli kortere og kortere. Inntil man en dag våkner opp og oppdager at aksjene er solgt til finansielle eiere i USA, Kina eller Midtøsten.

Når det skjer – og vi har allerede tilstrekkelig mange eksempler som viser at dette er mer enn en tom teori – er utviklingen i de aller fleste tilfeller irreversibel.

Dette kan umulig være en bærekraftig politisk kurs for noen som vil bygge opp under lokalt eierskap i norsk næringsliv.