Skatt, arbeidskraft og stat – hva trenger næringslivet?

Etter å ha jobbet tett med det kystnære næringslivet gjennom tolv år fra min rolle som stortingspolitiker, tror jeg det er en grov forenkling å snakke om ett enkelt næringsliv på kysten. Selv om forskjellene til dels er store, tror jeg det er noen fellestrekk som er viktige, og ett av disse er at man ønsker i størst mulig grad «være i fred» og å gjøre jobben uten for mye plunder og heft fra myndighetshold. Mitt inntrykk er at dette er viktig både for oppdretteren på Frøya, møbelfabrikken i Sykkylven, fiskeren i Nærøysund og for verftene langs kysten.

Norge har jo en omfattende offentlig sektor. Mange vil med rette hevde at det meste innenfor byråkratiet fungerer ganske bra sammenlignet med de fleste andre land, men størrelsen i seg selv kan være, og jeg mener at det er, for omfattende til at næringslivet kan nå sitt fulle potensial.

Offentlig sektors andel av brutto nasjonalprodukt på fastlandet, altså ekskludert aktiviteten på sokkelen, er over 60 prosent. Det er mange problemer knyttet til en så høy andel, men de viktigste kan oppsummeres med at det kan føre til ineffektiv ressursbruk og lavere produktivitet, et uforholdsmessig høyt skattenivå, det er lite bærekraftig hvis demografien endres negativt (eldrebølge) og det kan begrense konkurransen i privat sektor.

Norge kommer nok til å ha et høyt offentlig forbruk i hele min levetid. Alt over 50 prosent kan regnes som høyt, så det er fortsatt et godt stykke ned til det nivået. Men vi bør komme ned dit. En slik nedgang må skje gradvis og over tid, og det fordrer at politikere prioriterer næringslivet over offentlig sektor i årene som kommer. Det handler ikke om at det skal bli færre sykepleiere, politifolk eller forsvarsansatte, men alle varige utgiftsøkninger som ikke har som hovedmål å fremme vekst, må begrunnes bedre enn de har vært gjort de siste årene.

Jeg syns i og for seg det er fint med både gratis ferje, billigere barnehage og rimeligere flybilletter mellom småflyplasser, men det er ikke dette jeg ville ha brukt de knappe ressursene på, som jo tross alt skattebetalernes penger bør sees på som. Den største utfordringen vi som samfunn står overfor, og det inkluderer næringslivet, er mangel på folk. Vi kommer til å gå tom for folk lenge før vi går tom for penger. NHOs kompetansebarometer viser at allerede i 2024 manglet deres medlemsbedrifter 34.000 personer med riktig kompetanse, og seks av ti bedrifter oppgir at de kommer til å mangle kompetanse i fremtiden.

Hvordan vi får flere inn i arbeidslivet er et komplisert og stort spørsmål, og mange har forsøkt å løse det, men det har dessverre ikke fungert. Vi kommer ikke utenom at insentiver har noe å si, tror jeg. Skal vi kunne ta i bruk kompetansen til mange av dem som i dag står utenfor arbeidslivet, og det er ganske mange i Norge, for å bidra til fortsatt vekst og verdiskaping i vårt landstrakte land, må hard lut til. Derfor bør vi heve minstefradraget i skattesystemet betydelig, slik at det blir mer lønnsomt å jobbe for alle – uavhengig av inntektsnivå. De første kronene du tjener bør være skattefrie, og de store pengene bør brukes til å stimulere arbeidsdeltakelsen, slik at vi politikere kan holde det vi har lovet i årevis: det må lønne seg å arbeide.

Og flest mulig av de som arbeider bør jobbe i norskeide bedrifter. Ikke at det er noe galt med utenlandsk eierskap. Mange langs kysten vet at det er, og har vært, et viktig supplement til det norske eierskapet, men hovedregelen bør være at norske bedrifter er eiet av norske eiere. Det styrker beredskapen, og det gjør at når stormene kommer så flykter man ikke fra skuta. Norsk eierskap er også en del av den norske modellen. At eiere, ledelse og ansatte ikke bare omgås på arbeid, men også i lokalsamfunnet – på dagligvarebutikken, fotballtreningene til barna og på foreldremøter – gjør noe med tilliten mellom oss folk. Det overrasker meg at ikke flere på venstresiden ser dette aspektet.

I dag har utenlandsk eierskap et konkurransefortrinn gjennom formuesskatten. Bare nordmenn må betale skatten, og man må betale uavhengig av om bedrifter går med over- eller underskudd. Det gjør at nordmenn starter minst ti meter bak utlendingene på 100-meteren. Da blir det vanskelig å konkurrere, og enda vanskeligere å vinne.

Å bruke handlingsrommet i finanspolitikken på skattelette er også velferd. Det er velferd for den enkelte om man har mer å rutte med før neste lønning kommer, og det er velferd for et land om bedriftene har overskudd til å investere for, i stedet for at de samme pengene blir brukt til å betale skatt. Jeg tror bedriftene langs kysten er bedre til å forvalte disse verdiene enn hva staten gjennom Finansdepartementet og Stortinget er. Politikerne bør rett og slett få litt mindre å si i årene fremover. Løsningene bør i større grad finnes i skjæringspunktet mellom folk flest og næringslivet. Der finnes ofte de mest fornuftige tankene også.

Å være politiker og frasi seg selv makt og myndighet kan være vanskelig. Jeg mener, og har ment i alle mine år i politikken, at det er helt nødvendig. Staten må bli mindre, norske eiere må løpe den samme distansen som utenlandske eiere løper, og folk flest sin velferd bør bygges ut gjennom at de får beholde mer av egne, hardt opptjente penger som de kan bruke på det som er mest riktig for seg og sin familie.

Kystens næringsliv, slik jeg kjenner det har rett. Staten må i størst mulig grad holde seg på en armlengdes avstand, og næringslivet må få lov til å gjøre det de er best til: skape verdier til glede for oss alle.

 

Artikkelforfatteren har vært stortingsrepresentant for Frp siden 2013, og har de siste årene vært partiets næringspolitiske talsperson. Medlem i Trondheim bystyre fra 2011 til 2023.