Sikkerhet uten USA? Svært lang vei å gå

Trumps opptreden i Davos senket europeiske skuldre noen hakk. Retorikken var mer dempet enn fryktet. Likevel er det i ferd med å befeste seg dyp mistro i Europa når det gjelder fremtidig samarbeid over Atlanterhavet. USAs invitasjon til blant annet Russland og Vladimir Putin om å danne et «Fredsråd» – som i første rekke skal konsentrere seg om Gaza, men på sikt overta deler av FNs oppgaver – oppleves ikke spesielt betryggende i europeiske hovedsteder. Og fortsatt gjenstår USAs klare melding om at Europa må ta ansvar for egen sikkerhet. Dette endrer seg neppe, uansett hvem som er amerikansk president i årene som kommer.

«Den gamle ordenen kommer ikke tilbake», sa Canadas statsminister Mark Carney da verdenslederne samlet seg i Davos. Hans klare beskjed er at vi –  les: den vestlige verden – nå må innse realitetene. «Vi må forholde oss til verden slik den er, og ikke slik vi skulle ønske den var». Det er en melding med mange lag.

Utviklingen i forholdet mellom USA og landets nærmeste allierte har ført til at enkelte nå snakker åpent om at Europa må stå helt på egne bein rent sikkerhetsmessig. En av statslederne som har gått lengst i denne retningen, er Frankrikes president Emmanuel Macron – som leder et av to europeiske land med atomvåpen.

Så skal det sies at dette ikke kommer helt ut av det blå. Franske myndigheter har helt siden Charles de Gaulle etablerte den 5. republikk uttrykt åpen skepsis til USA. Derfor sto landet også utenfor det militære samarbeidet i NATO mellom 1966 og 2009.

Derfor må vi nesten spørre: Er det mulig å se for seg at Europa – eller det vi kan kalle Euro-NATO – kan klare seg uten garantien som ligger i det nære og forpliktende samarbeidet vi har hatt med USA siden slutten på 1940-tallet? Har Atlanterhavspaktens artikkel 5 i det hele tatt noe innhold, dersom vi ikke kan stole på at amerikanerne oppfyller sine forpliktelser?

Alle som påpeker at NATO uten USA er en papirtiger, har langt på vei rett. Dette skyldes ikke bare det faktum at Europa kun har omkring 10 prosent så mange atomstridshoder som amerikanerne. Det skyldes hele strukturen – og det faktum at de 2,1 millioner soldater som «resten» av NATO i fredstid rår over, er fordelt på oppunder 30 land, samt en håndfull som enten ikke har militære styrker i det hele tatt, eller som har så få at det ikke er verd å regne med i militær forstand.

USA annerledes enn alle andre

Flere forhold gjør at vi i dag står usedvanlig svakt dersom vi trekker USA ut av ligningen. Det handler om mye mer enn antall soldater, skip og fly.

USA har i realiteten ikke noe «forsvar», slik de europeiske landene i all hovedsak har. Her er det for mange uten inngående kjennskap svært lett å gå seg vill. Det amerikanske militærapparatet er en gedigen innsatsstyrke, konstruert, trent og utrustet for å engasjere seg i enhver trussel mot USA og amerikanske interesser, lenge før trusselen nærmer seg amerikansk jord. De ulike våpengrenene er både hver for seg og i fellesskap bygd opp med det for øye at de skal kunne operere absolutt overalt i verden, og være i stand til å lamme alle tenkelige motstandere med voldsom kraft. Krig i selve USA er bortimot en teori – sett fra amerikanernes side.

De europeiske landenes forsvar er i sin grunnstruktur innrettet nasjonalt – selv etter tre tiår med jevn nedbygging.

Norge, som vi naturlig nok kjenner best, har i mange tiår bygd territorialforsvaret på alliert – og da først og fremst amerikansk – bistand. Under den kalde krigen skulle Norge være i stand til å mobilisere såpass mye forsvarskraft at vi kunne motstå et angrep i halvannen til to uker. I løpet av disse dagene kalkulerte man med et betydelig tap av territorium, men ikke så mye av det ville være kritisk for nasjonens overlevelse. Dette ville gi USA tid til å områ seg og være på plass med en betydelig landstyrke på norsk jord, foruten omfattende luftmakt og innsats til sjøs, før Norges overlevelse var truet. Derfor ble det lagret store mengder amerikansk militært utstyr, ikke minst i Trøndelag. Dette ville sikre at tusenvis av amerikanske soldater kunne komme oss til unnsetning luftveien, uten å frakte tungt utstyr sjøveien i første omgang, og være kampklare så å si idet de satte foten på norsk jord. En viktig oppgave for det norske forsvaret var å forsvare disse lagrene med absolutt alle tenkelige midler, slik at de ikke falt i fiendens – les: Sovjetunionens – hender.

Slik er det fortsatt.

Vi mangler «alt»

Kun noen få europeiske land har «innsatsstyrker» av betydning som kan settes inn med en viss effektivitet utenfor egne grenser. Frankrike har Fremmedlegionen (den 13. halvbrigade i Fremmedlegionen kjempet ved Narvik i 1940). Spania har sitt motstykke i Legión Española, mens Storbritannia også har enheter trent og øremerket for tilsvarende innsats. I hvor stor grad disse vil være tilgjengelig dersom vi skulle få et russisk angrep mot europeiske NATO-land, er imidlertid usikkert.

Ettersom innsatsstyrkene på mange måter er spydspissen i landenes militære landstyrker, er det ingen overmodig spådom å anta at de fleste vil være skeptisk til å risikere å miste dem langt utenfor egne grenser, selv om konflikten i utgangspunktet skulle se begrenset ut. Frykten for eskalering vil i seg selv bidra til at man vil sikre seg selv mest mulig.

Omkring en halv million av NATOs styrker utenfor USA bærer dessuten tyrkisk uniform. Det er ingen hemmelighet at man internt i alliansen er svært usikker på om Tyrkia vil sende fryktelig mange tropper for å bistå sine europeiske partnere dersom det verste skulle skje. Ikke uten grunn: Tyrkia vil være utsatt på mange måter dersom ny storkrig skulle bryte ut. Landet har mer enn nok av naboer – og krefter internt – som kan tenkes å benytte anledning dersom landet blir involvert i krigshandlinger utenfor eget nærområde. Det vil, sett fra et militært synspunkt, være høyst forståelige dersom tyrkiske myndigheter velger å holde mest mulig slagkraft hjemme.

Store deler av NATO-landenes styrker er rett og slett bundet opp i strukturer som vanskelig lar seg løsrive fra eget territorium.

Stående nasjonale styrker er blant annet øremerket forsvar av vitale objekter som vil være utsatt for terror og direkte militære angrep dersom deler av NATO involveres i direkte krigshandlinger. Mobiliseringsstyrkene – i de landene hvor disse fortsatt eksisterer – er i dag i stor grad lite trent, oppsatt med mye gammelt utstyr og vil trenge betydelig oppgradering for å utgjøre slagkraft av betydning.

En historisk parallell verd å nevne er følgende: Soldatene som Storbritannia sendte til Norges unnsetning i 1940, viste seg å være lite anvendelige, fordi de verken var utstyrt eller trent for krig i arktiske strøk. Noen av dem var profesjonelle soldater, men mange var også reservestyrker som rett og slett ikke var stridsdyktige i april 1940. Dette skulle endre seg – men det hjalp ikke Norge da vi ble angrepet. Det var først og fremst den franske fremmedlegionen, og den britiske marinen, som bidro så det virkelig monnet. I den grad Norge klarte å bite fra seg på landjorda, noe vi ikke minst gjorde i Hegra og ved Narvik, var det dårlig trente norske soldater med Krag Jørgensens-geværer som sto for det meste av innsatsen.

Det hjelper med andre ord lite å telle antall soldater og stridsvogner. Det skjuler seg alltid ulik militær kvalitet bak tallene. Noen av styrkene er svært godt trent og utrustet – andre mangler både kompetanse og moderne utrustning.

Svært få land har i dag reserver av betydning. Av de mindre landene er det først og fremst Finland som skiller seg ut. I Norge er en stor del av mobiliseringsreserven fortsatt samlet i HV, som er tiltenkt nøkkeloppgaver i å forsvare viktige deler av fedrelandet – blant annet de før nevnte forhåndslagrene, kraftforsyningen, havner og flyplasser. HV er imidlertid ikke oppsatt, trent eller utrustet til å kunne settes inn som en slagkraftig større styrke. HV inngår i utgangspunktet ikke i en hærstruktur slik som tradisjonelle brigader og divisjoner, noe som betyr at de mangler helt elementære kapasiteter som artilleri, ingeniørtropper, luftvern og panser. Norges – og så å si alle øvrige europeiske NATO-lands problem, er at man ikke har strukturer beregnet på langvarig territoriell krigføring, lik det vi har sett i Ukraina i fire år.

USA er totalt overlegen til sjøs, i luften, på land og ikke minst når det kommer til etterretning. Det er ikke mulig å beskrive på forståelig vis hvor avhengig europeiske land er av samarbeidet med USA på disse områdene.

Krevende omstrukturering

Så kommer vi til Det Store Spørsmålet: Kan dette endres? Selvfølgelig. Det handler om vilje. Kan det gjøres raskt? Absolutt ikke.

De mest optimistiske tror Europa vil trenge ti år for å etablere én slagkraftig enhet som en potensiell motstander vil vegre seg kraftig for å utfordre. Og mye av dette arbeidet vil bestå i å bygge helt nye kapasiteter. I motsetning til USA, som har stor geografisk avstand til tenkelige fiender, vil europeiske land aldri komme dit hen at de kan undervurdere behovet for å ha nasjonale styrker tilgjengelig innen egne grenser. En overordnet styrke som i likhet med det amerikanske forsvaret skal kunne sendes dit behovet er størst, og til en viss grad operere slik USA har gjort militært i etterkrigstiden, vil måtte komme i tillegg til det man i dag har, i alle fall når vi snakker om landstridskrefter. Og sannsynligvis er heller ikke dette tilstrekkelig. Man må både bygge opp troverdige innsatsstyrker som kan avgis dit det er størst behov, og samtidig øke den nasjonale militære strukturen. Her vil det ikke være snakk om enten-eller, men både-og.

Og nok en gang: Helt avgjørende i moderne krigføring er tilgang på etterretning, levert fra så vel digitale kilder, operatører på bakken og ikke minst satellitter. I dette baserer vi oss i enormt stor grad på USA. Å bygge opp nødvendige kapasiteter utenfor samarbeid med USA, vil være en fryktelig krevende – og kostbar – oppgave.

Hvis vi ser for oss at Europa utenfor Tyrkia skal klare å etablere troverdig militær slagkraft på overnasjonalt nivå i tradisjonell forstand, snakker vi mest sannsynlig om 300.000 til 400.000 soldater som må være klar til fullverdig innsats utenfor egne land i løpet av kort tid. Dette må være styrker som står direkte under overnasjonal kommando, og som de ulike landene ikke kan ha mulighet til å holde igjen «hjemme», dersom det verste skulle skje. Hvilket leder oss til neste spørsmål: Vil dette være politisk mulig? Hvilken politisk konstruksjon vil være nødvendig for å sikre dette?

Enorm prislapp

Én ting er iallfall udiskutabelt: Det vil koste oss smertelig dyrt dersom vi skal erstatte tryggheten vi hittil har hatt gjennom samarbeidet med USA, med egne kapasiteter. USAs samlede forsvarsbudsjett er i år på nærmere 900 milliarder dollar – eller omkring det tidobbelte, omregnet til norske kroner. Så hører det nok med til historien at noe av dette er bundet opp i kapasiteter og forskning som en europeisk allianse kan velge bort.

Ser vi på hvor stor andel av BNP Israel bruker, som står utenfor en militærallianse og som har konstant høy beredskap, får vi kanskje en pekepinn. Israelerne brukte før den siste krigen omkring 5 prosent av BNP på sitt forsvar, noe landets fagmilitære mente over tid var for lite til at man både kunne opprettholde en stor stående styrke, og samtidig beholde kvaliteten på mobiliseringshæren. Sannsynligvis vil dette være på linje med hva også europeiske land må ta høyde for. Svært få er i dag i nærheten. Nærmest kommer Polen (4,5 %) og de baltiske landene (Litauen 4 %, Latvia 3,7 % og Estland 3,4 %), som alle ligger langt over de øvrige alliansepartnerne. Dette er også landene som føler sterkest på den russiske trusselen.

Skal vi bruke omkring 5 prosent av BNP på forsvaret, snakker vi om 250 milliarder 2026-kroner for Norges del. Da er det mange gode saker som forsvinner ut av Stortingets budsjettbehandling.

Så må det sies at Norge i år bruker 180 milliarder kroner via Forsvarsbudsjettet, hvilket er en mangedobling på få år. 80 milliarder går imidlertid til Ukraina. Å omdirigere disse 80 milliarder kronene til oppbygging av eget forsvar, vil ikke utgjøre noen omfattende endring på overordnet nivå, og vil i så fall innebære vi bruker omkring 3,4 prosent av BNP på Forsvaret. Oppgaven med å nå 5 prosent er med andre ord langt fra umulig. Samtidig er det usannsynlig at vi fjerner støtten til Ukraina så lenge krigen varer – og også i ettertid, med mindre Russland skulle seire totalt.

I tillegg kommer den sivile beredskapen: Beredskapslagre av alt fra mat til medisiner. Sikring av kritisk infrastruktur som elektrisitet, internett og kommunikasjoner – og delvis oppbygging av parallelle systemer. Organisering av spesialisthelsetjenesten slik at den kan møte en situasjon lik den vi nå ser i Ukraina. For å nevne NOE. Alt dette vil medføre endringer vi rett og slett ikke er mentalt forberedt på.

Noe som LAR seg gjøre

Så våger jeg meg på en spådom jeg mener er realistisk: De nordiske landene kan, dersom de bestemmer seg for det, i løpet av ti år bygge opp et samordnet forsvar innen rammen av NATO. Vi kan samkjøre en luftmakt med et betydelig antall hypermoderne kampfly, sjøforsvarsstyrker under planlagt og målrettet modernisering bør kommandomessig fordeles mellom øst-, sør og vestsiden av den skandinaviske halvøya. Vi kan etablere stående landstyrker på 175.000 (mot dagens omkring 100.000), med en mobiliseringsreserve på 750.000 godt trente soldater, som deretter økes til det dobbelte i takt med at nye soldater utdannes og deretter forlater aktiv tjeneste.

Alt dette er mulig på ti år. Mye av det på kortere tid.

Viktigere enn antall soldater er at denne styrken i så fall må utdannes, utstyres og organiseres slik at den framstår samlet – og ikke som i dag, som fire ulike lands nasjonale styrker – selv om de nå øver aldri så mye sammen og tettere samarbeid definitivt står på programmet. Fordelen er at de nordiske landene har så mye felles at dette neppe vil oppleves unaturlig, verken politisk, historisk eller kulturelt. Ingen andre regioner i Europa står i en tilsvarende situasjon. Det gir oss et betydelig fortrinn. Dessuten har vi noe de fleste andre mangler: Penger.

Kan vi klare det?

Tilbake til det store spørsmålet om Europa om ti år kan klare seg uten USA: Jeg velger å la det stå åpent. Jeg tror svært få våger å svare «ja». Og det sier i seg selv alt om hvor sårbare vi har gjort oss. For alt dette er, uansett hvordan vi snur og vender på det, selvgjort. Vi kan ikke skylde USA for at vi har havnet der vi nå befinner oss, mer utsatt enn Europa kanskje noen gang tidligere i historien har framstått.

Og hva om vi ikke har ti år? Eller, på den annen side; hva om vi trenger tjue år – fordi vi behøver ti år bare for å diskutere oss imellom og bli enig om virkelighetsforståelsen? I den grad vi kan bli enige. Det er langt fra sikkert. Det er derfor jeg tror vi bør ta på alvor å se på et langt mer integrert forsvarssamarbeid i Norden.

Derfor er det også så viktig å gjøre alt for å bevare et levedyktig forhold til USA – og så håpe på at dagens galskap blir avløst av et nytt rasjonale i Washington. Men uansett hva som skjer på vestsiden av Atlanteren, må vi ta betydelige grep for å sikre oss selv. Fordi det som hittil har vært, er over. Og det kommer ikke tilbake.

Velkommen til det 21. århundres nye virkelighet. Dette blir både dyrt og vanskelig. Uansett hvordan vi snur og vender på det.