Rotmo var på sporet. Det ble bare verre!

Siste ledd på galskapens akse er forslaget om å legge oppkjøring av skispor under Plan- og bygningsloven. Da vil spor i snø bli et varig tiltak. Heia Norge!

I ulike medieoppslag de siste ukene har flere luftet sin frustrasjon. Budskapet som fremmes fra forskjellig hold, er i bunn og grunn likt.

Jeg tillater meg å starte med et par anekdoter: En skoleleder jeg har kjent gjennom mange år, som dels har jobbet som rektor – dels hatt ledende roller innen oppvekstsektoren på kommunalt nivå, kom med et hjertesukk da vi snakket sammen om temaet «byråkratisering» for noen måneder siden: «Du ANER ikke hvor mange rapporter vi skriver, som ingen noen gang kommer til å ha behov for…»

Da jeg spurte om det hadde blitt merkbart verre de siste årene, himlet han med øynene.

Selv ble jeg styreleder i den lokale nærbutikken i 2013. Det er en klassisk «landhandel» som selger alt fra drivstoff og trelast til såkalt faghandel og dagligvarer. Jeg har naturlig nok hatt tett og som regel ukentlig kontakt med daglig leder gjennom alle disse årene. Driften går i og for seg godt, men én ting har udiskutabelt endret seg: Den som leder virksomheten i det daglige, er langt mer frustrert over kravet til rapportering i dag, enn i 2013. Dette kan også tallfestes. Forretningen bruker atskillig flere timer – og dermed lønnsmidler – på administrative oppgaver i dag, enn da jeg ble styreleder for snart 13 år siden. Uten at driften i seg selv har endret seg. Det som er forandret, er kravene – som, uavhengig av om de kommer fra leverandører eller offentlige instanser, har samme utgangspunkt: Staten.

«Fullstendig håpløst»

Trønder-Avisa skriver at både kommunal administrasjon og politikk river seg i håret over umulige statlige krav. Tidligere areal- og byplanlegger Antonios Bruheim Markakis, som i dag er utviklingsleder i Innherredsbyen, sier i et intervju med avisa at staten legger hindringer i veien for lokal utvikling. «Plansystemet vi jobber etter i Norge fungerer ikke. Det føles fullstendig håpløst til tider», er hans dom. En av hans innsigelser er at ulike krav ikke så rent sjelden står i motstrid til hverandre.

Avisa har også omtalt den ferske medlemsundersøkelsen blant NHOs medlemsbedrifter i Trøndelag. Den bekrefter mine egne erfaringer som styreleder for den lokale nærbutikken.

Hele 66 prosent av bedriftene oppgir at tidsbruken på administrative oppgaver har økt de siste to årene. Marte Løvik, seniorrådgiver i NHO Trøndelag og tidligere heltidspolitiker gjennom 11 år, er bekymret over utviklingen – og presiserer overfor Trønder-Avisa at bildet er likt i hele fylket. «Bedriftene i Trøndelag drukner i rapportering. Når stadig mer tid går med til skjemaer og dokumentasjon, går det direkte på bekostning av verdiskaping, innovasjon og det svekker konkurransekraften», sier hun.

Så kan noe kanskje bedres med færre steder å rapportere. Men det endrer ikke det grunnleggende problemet: At vi avkreves alt for mange rapporter, alt for mye dokumentasjon.

Et siste eksempel:

Flere rapporter som ble offentliggjort i fjor pekte på den voldsomme forskjellen i pris per kvadratmeter når man bygger bolig i Sverige og Norge. I snitt koster det nesten dobbelt så mye å bygge i Norge, som i vårt naboland, når absolutt alle kostnader legges inn i regnestykket. Selve kvadratmeterprisen i rene bygningstekniske utgifter er også voldsomt stor. Årsaken ligger i stor grad i ulike krav. Denne uken kom melding om at nye pålegg kan være på vei, som vil fordyre en gjennomsnittsbolig med nye titusenvis av kroner. Er det ingen som umiddelbart forstår at dette vil føre til at ENDA færre boliger blir bygd?

Kost kontra nytte

Er kravene nødvendige? Det kommer selvfølgelig an på øyet som ser. Det som er merkelig, er at offentlige myndigheter i dette åpenbart ikke foretar noen vurdering etter «kost-nytte»-prinsippet.

Det er antakelig fullt mulig å argumentere for de fleste endringer ut fra ett eller annet «behov». Veien til helvete er som kjent brolagt med de beste intensjoner. Det uforståelige er at ingen føler behov for å trekke i bremsen og stille spørsmål ved om nytten faktisk står i samsvar med kostnaden.

Det er i realiteten ingen klimatiske forskjeller som kan forklare ulike krav i Norge og Sverige. Ulike forhold finnes, men de er langt større innad i de to landene, enn mellom dem.

Men det er mer. Mye mer.

I alle virksomheter har kravet til rapportering av såkalte avvik økt. Dette oppleves rigid i svært mange sammenhenger. Hendelser som er «avvikende», men som ikke medfører personskade som krever noen form for oppfølging fra helsevesenet, skal dokumenteres og rapporteres. Innad i mange virksomheter foregår det bortimot heksejakt etter avviksmeldinger, fordi man vet at myndighetene blir mistenksomme dersom avvikene er, ja; avvikende få. Da tar man for gitt at man ikke har vært iherdig nok i rapporteringen. Her kunne selv inkvisisjonen i sine mest iherdige perioder hatt atskillig å lære.

Det ligger mye under som forklarer utviklingen. I særlig offentlig sektor, hvor dette ikke minst er merkbart i oppvekst- og helsesektoren, handler det om å ha ryggen fri i tilfelle det kommer klager fra foresatte eller pårørende. Stakkars den virksomhetsleder som ikke har dokumentasjonen på plass dersom noen hevder at det har skjedd noe som ikke skulle skjedd. Derfor dokumenteres og rapporteres det, iblant ut i det rent absurde.

Å legge lista riktig

Hvorfor er det politisk ukorrekt å stille spørsmål ved hvor lista skal legges? De aller fleste er enig i at reelle avvik skal dokumenteres. Men avvik uten praktisk betydning? Da jeg jobbet som konserndirektør i DNV Åkerblå, ble jeg klar over at oppdrettsselskapene er pålagt å dokumentere langtidsvirkningen av ising på anleggene. Alle vet at langtidsvirkningen ikke finnes. Når våren kommer, smelter isen. Likevel kreves dokumentasjon på eventuell virkning flere år fram i tid… Og det hjelper lite at man sendte inn dokumentasjon på at det ikke er noe å dokumentere det ene året, hvis det iser igjen det neste. Da må det dokumenteres på nytt.

Så er det ikke uten videre lett å slippe unna. Legger man inn anbud på offentlige prosjekter, må man dokumentere at man dokumenterer – og dokumenterer man mindre enn det som anses som normen, er veien kort til å bli valgt vekk. Fordi de som tildeler, ikke tar sjansen på å gi oppdraget til noen som ikke er iherdige nok i rapporteringsarbeidet sitt.

Politikere fra svært mange partier har i mange år snakket om å redusere byråkratiet. Samtidig har alle partier som mener dette, sittet i regjering de siste ti årene – og vært med på å innføre krav som i seg selv medfører økt byråkratisering. «Alle» er med andre ord skyldige, i det minste medskyldige.

Ingen tar kampen

Problemet i dag er at ethvert forslag om reversering vil møte massiv motstand fra miljøene som har drevet fram endringene. Offentlig forvaltning, støttet av forskere, vil advare mot hvilke ulykker som venter. Enhver som likevel prøver, vil bli stemplet som kunnskapsløs og populistisk. Og ja, konsekvensene ved deregulering er reelle, ikke minst fordi mye bunner i rettigheter vi alle har fått. Rett til innsyn. Rett til å få vite nøyaktig hva som har skjedd – dersom noe kanskje har skjedd. Rett til innsigelser. Rett til… Alt henger sammen med alt.

Ethvert skritt som er tatt som gir den enkelte flere rettigheter på bekostning av en større helhet, har blitt utredet og begrunnet. Ikke alt er direkte vedtatt av politikere, men endringer kan alltid føres tilbake til beslutninger som er politisk forankret.

Likevel: Dette må vi få gjort noe med. Svaret på forskjellig kvadratmeterpris når vi bygger i Norge og Sverige er ikke at svenskene skal adoptere vår galskap og at vi skal legge til ENDA flere pålegg som fordyrer, men at vi må fjerne noen av bestemmelsene som har drevet prisene opp på vestsiden av Kjølen. Slik er det også med statens ofte motstridende krav, som arealplanlegger Antonios Bruheim Markakis mener oppleves «fullstendig håpløst». Vi må være villig til å gå noen skritt tilbake til fremtiden, dersom vi skal få reell endring.

Avdøde Hans Rotmo beskrev det slik i sin berømte sang «Fjøsvisa» for 51 år siden:

Men det som e aller verst med det herre, e det at det bli stadig verre og verre
Staten syg sæ feit og dryg
Regjeringa lyg mens a blunke så blyg

Han skulle ha visst, midt på 1970-tallet, hva som ventet. Da tror jeg selv han hadde manglet ord.