Vi omstiller ikke. Vi avvikler

I Norge har vi brukt mye tid på å skjelle ut tysk energipolitikk de siste årene – med rette: De har lagt ned egen atom- og kullkraftproduksjon uten andre alternativer enn russisk gass og ustabil fornybar. Slikt blir det energikrise og industridød av – men de kan jo trøste seg med at de når klimamålene sine. Ikke gjennom omstilling, men avvikling. På samme vis som Europa forøvrig.

Vår egen fortelling om oss selv er av en helt annen støpning: vi er folket som gjennom fremtidsrettet politikk og kloke valg sikret nasjonen ren energi i all fremtid; rimelig energi til befolkningen og der næringslivet gis mulighet til utvikling og etableringer. Langsiktig og bærekraftig forvaltning av rike naturressurser danner grunnlaget i dette nasjonale eposet.

Men hvordan står det egentlig til om man begynner å skrape i overflaten på denne fortellingen om Norge? Hvordan forvalter norske politikere og norsk politikk denne arven i dag? Og er vi egentlig veldig mye bedre en Tyskland?

Vi har mye å være stolte av, men nå har vi stoppet opp.

Også energisystemet vi har, har krevd store ofre. Vi har bygd ned natur og vi har brukt svært mye penger og folk på det. De fleste av oss mener likevel det har vært både riktig og viktig. Men det er også slik at vi har bygget og utviklet kraftsystemet vårt mer eller mindre kontinuerlig i 150 år. Nå har det stoppet opp: Akkurat når «alle» er enige om at vi trenger mer strøm til å fase ut fossil energi samtidig som ny industri og økonomi i stadig større grad krever mer elektrisitet slutter rett og slett Norge og regjeringen med det viktigste den gjør – å gi tillatelser til ny og lønnsom kraftutbygging.

Vi kjører subsidier isteden.

Siden vi ikke orker å bygge ut den kraften vi trenger blir det selvsagt for lite. Og da blir det dyrt. Det liker vi i alle fall ikke, så da subsidierer vi forbruk istedenfor. Denne politiske slageren har gått i hele inneværende stortingsperiode, og vi ser nå ut til å foreløpig å ende med «Norgespris», en statlig makspris på 50 øre/kwh. Men hvorfor stoppe der? Tallet kan jo også være 30 eller 40 øre/kwh. Eller 0 for den saks skyld. Med disse ordningene bruker vi statens penger til å fjerne all sammenheng mellom produksjon og forbruk. Som forbruker og innbygger opplever vi ikke lenger noen sammenheng mellom hva vi bruker og betaler for energi og det faktum at vi må produsere den. Vi fjerner dermed den forbindelsen som i 150 år har sikret at landet bygger ut ny kraft i tråd med vårt eget behov.

I tillegg må vi subsidiere enøk, vinduer og solceller fordi subsidier på forbruk gjør det ulønnsomt. Og selvsagt absurde subsidier på flytende havvind hvis eneste fordel er at vi ikke ser den. Som om det ikke er nok subsidierer vi også industri vi liker som batteri og hydrogenproduksjon. Mottoet synes å være at vi skal leve av produksjon som ikke lønner seg basert på ressurser vi ikke har. Oppsummert; selv planøkonomene i Moskva på tidlig 30 tall ville sannsynligvis takket bestemt nei til energi, nærings og klimapolitikken Norge har utviklet de siste fem årene. Det er lenge siden det har vært noen voksne hjemme.

Når krybben er tom bites hestene.

Næringslivet er ikke omfattet av de samme subsidiene, og det er fysiske begrensninger i systemet vårt. Det må derfor likevel prioriteres når vi ikke øker produksjonen. Det er i ferd med å bli den nye politiske paradegrenen: Datasenter eller ammunisjon? Hvem skal få når, og hvor? Oljeindustrien, som vi lever av, skal i alle fall ikke få. At staten på den ene siden tvinger de til å bli elektriske gjennom skyhøye avgifter og reguleringer og på den andre siden sier at de ikke skal få strøm når de ber om det virker å være god latin. At forutsigbarhet og rettssikkerhet kastes på båten gjennom å trekke tilbake allerede gitte tillatelser (Snøhvit) virker også greit. Det er kort sagt mye som har endret seg på kort tid.

Er vi bedre enn Tyskland?

Nei. Det tar bare litt lengre tid å komme dit fordi vi ikke legger ned eksisterende kraftproduksjon. Men i realiteten er vi på full fart inn i en virkelighet som ligner på den tyske: En svært kostbar energi og klimapolitikk som ikke fungerer, vi omstiller ikke, men avvikler. Og selvsagt kommer folk til å bli misfornøyde når arbeidsplasser og verdiskaping forsvinner som en konsekvens av det – men hvem skal de stemme på da? Kanskje kommer AFD til Norge også? Vi har i så fall oss selv å takke.

 

Artikkelforfatteren var nestleder i Sp fra 2014 til 2023, olje- og energiminister 2011 til 2013 og minister for forskning og høyere utdanning fra 2021 til 2023. Han har vært stortingsrepresentant fra 2005 til 2013 og fra 2021 til 2025.