Ny vår for fyrstedømmet?

Vi kjenner alle kongehusenes enorme innsats under Andre verdenskrig. Kong Christian X ble tvunget til å leve med at hjemlandet ble okkupert, men sto som en klippe gjennom alle krigsårene – og ble en manifestasjon av danskenes motstandsvilje og evne til å bevare integritet og moral, selv om den reelle kontrollen over samfunnet var i hendene på de nazistiske okkupantene. I Storbritannia er det vanskelig å undervurdere kong Georg VIs enorme betydning for moralen under de krevende krigsårene.

Men i vår tid? Hvor media flyter over av skandaler knyttet til ulike kongefamilier – vår egen dessverre langt fra unntatt?

Der ingen skulle tru at nokon…

Kong Harald og dronning Sonja satte tidligere i sommer sine føtter på Bjørnøya – en av de mest utilgjengelige adressene i kongeriket. Den forblåste øya midt mellom Svalbard og Fastlands-Norge har imidlertid enorm strategisk betydning. At den fysisk noe skrantende monarken i sitt 89. år valgte øya som en del av sitt program, sier mer enn alt annet hvor viktig det nå oppleves at vi «viser flagget» selv i de mest avsidesliggende delene av riket. Det krevde sitt å få kongen og dronningen i land i dårlig vær, men det fikk ikke hjelpe. Bildene av kongen humpende på en traktortilhenger gikk verden rundt. De ble uten tvil registrert i Moskva og Beijing – og i Washington. Dermed var hensikten oppnådd.

Fra Bjørnøya gikk ferden videre nordover til Svalbard. Med verdenspressen på slep ble øygruppen, som formelt sett ble stadfestet som en del av Norge så sent som i 1925, inntatt. I sin viktigste tale under besøket understreket Kongen at Svalbard er og forblir en del av Norge. Under andre forhold kunne vi valgt å tolke dette som en konstatering av det selvfølgelige. Men vi lever i en verden hvor det langt fra er gitt at noe så fundamentalt som små lands nasjonale integritet blir respektert – ei heller av supermakten som Europa helt siden verdenskrigen har basert sin frihet på.

Konger mot Trump

Vår egen konge er ikke den eneste monarken som har tatt ut på reise for å adressere tydelige politiske signaler de siste ukene. Kong Charles av Storbritannia har siden nyttår sendt stadige stikk til USAs president Donald Trump om at han har å holde fingrene langt unna Canada. Tilsvarende har Danmarks kong Frederik gjort når det gjelder Grønland.

Alle de tre monarkenes reiser og taler de siste ukene må sees i sammenheng. Det konstitusjonelle monarkiet har trådt ut av politikkens halvskygge for å spille en mer aktiv rolle.

Private utfordringer ingen hindring

De tre kongehusene som nå har tatt fly, båt og traktor fatt for å bistå sine folkevalgte myndighetsorganer, har i sannhet hatt sitt å stri med de siste årene.

Kong Charles III slet med omdømmet som kronprins, mye på grunn av det ulykksalige samlivet med prinsesse Diana – som endte i et trekantdrama som inkluderte nåværende dronning Camilla. Veien fram mot anerkjennelse og fornyet anseelse var kronglete og utvilsomt utfordrende, og bedre ble det neppe av at han først få uker før han fylte 75 år, fikk tatt fatt på livsgjerningen har var født til.

Heller ikke danskenes nye konge, Frederik X, har sluppet unna medienes søkelys på grunn av private forhold. Kort tid før dronning Margrethe i nyttårstalen for halvannet år siden overraskende varslet sin abdikasjon, ble den daværende kronprinsen avbildet sammen med den meksikansfødte skuespilleren Genoveva Casanova i omgivelser som definitivt var egnet til å spre spekulasjoner om private forhold.

Vår egen monark har vært forskånet for tilsvarende spekulasjoner, men bråket rundt datterens privatliv og valg av livsledsager, samt stebarnebarnets alt annet enn royale oppførsel, har neppe vært egnet til å muntre opp kongeparet de siste årene.

Kort summert: De som har ventet på at monarkiet skal rote det såpass til for seg selv at republikken kan komme, har øynet håp i tidens gang. Selv om ekteskapstrøbbel og kritikkverdig oppførsel rent historisk sett langt fra har vært unikt i fyrstelige kretser, har tidene skiftet – og det man før stort sett kunne unngå offentlighet rundt, blir nå delt og kommentert, absolutt uten filter, så å si i sanntid. Dette setter langt strengere krav til livsførsel enn tidligere, og det i en tid hvor det samtidig forventes at hvem det måtte være, har all mulig rett til å velge å leve på tvers av etablert kutyme. Den moderne oppfatningen av full personlig frihet for alle og enhver, er ikke uten videre helt enkel for en institusjon som helst skal være hevet over trivialiteten som vi andre sliter med.

Fyrstedømmets revitalisering

Den nyvalgte amerikanske presidenten mener tilsynelatende alvor når han hevder at Canada, et land langt større enn USA i utstrekning og med 40 millioner innbyggere – som til alt overmål er USAs nærmeste allierte og partner på det amerikanske kontinentet, bør innlemmes i USA – helt uten hensyn til hva kanadierne selv måtte mene. Det faktum at ingen mistenker den amerikanske presidenten for å være raust utrustet med humoristisk sans, bidro raskt til at myndighetene i Ottawa innså at de var nødt til å ta i betraktning at signalene fra Washington måtte tas på alvor – hvor absurde de enn var og er. At han raskt begynte å omtale den kanadiske statsministeren som «guvernør», en tydeliggjøring av hvilket myndighetsnivå den amerikanske presidenten mener passer for den fremste folkevalgte på nordsiden av grensen, har neppe vært egnet til å roe gemyttene.

Hvor kunne myndighetene i Ottawa henvende seg for å finne støtte? EU har mer enn nok med å håndtere den nye amerikanske administrasjonen for egen del – det samme gjelder myndighetene i London, som i likhet med mange andre går som på glør for ikke å provosere fram uønskede reaksjoner mot eget land.

Da var det at Buckingham Palace våknet til politisk liv.

Charles den tredje er ikke bare overhode på de britiske øyer. Også Canada hører inn under kronen, om enn som en suveren nasjonalstat.

For befolkningen i et land hvor ønsket om å kutte de siste bånd til London har vært økende og tydelig uttalt de siste årene, framsto kongemakten plutselig som noe langt mer enn en pussig konstruksjon med røtter i fortidens kolonihistorie. Kongen med stor K ble en viktig og høyst konkret alliert.

Kong Charles begynte å bære kanadisk – ikke engelsk – militæruniform ved offisielle anledninger. Han hintet til kanadisk politikk og landets ukrenkelighet i taler og samtaler med andre statsledere og politikere. Og ikke minst – han satte seg på flyet til Ottawa for å lese trontalen. Sist det skjedde var på 1970-tallet. «Canada er sterkt og fritt», var monarkens tydelige budskap. Tilfeldig? Neppe.

Canada er imidlertid ikke det eneste landet som plutselig har begynt å føle at spillereglene endrer seg til det utenkelige.

Under sin første presidentperiode annonserte Donald Trump at Grønland burde bli amerikansk. Uttalelsen ble hoderystende avvist i København, og de færreste trodde at den amerikanske presidenten virkelig mente alvor. Kom det ikke rare og ofte bisarre ting ut av munnen hans hele tiden? Det hele ble i verste fall oppfattet som et forhandlingsutspill, for å sikre enda bedre tilgang til å bruke øya helt opp mot Nordpolen militært, hvilket USA i og for seg har hatt bortimot frie tøyler til å gjøre helt siden begynnelsen av 1950-tallet. Men ikke før var han innsatt på ny, så gjentok han ønsket – og nå ble det raskt mer alvor over uttalelsene: Dersom ikke Danmark går med på å overdra Grønland frivillig, vil ikke den amerikanske presidenten avvise å okkupere øya militært.

Så var vi altså der: Landet som har vært garantisten for Danmarks selvstendighet i flere generasjoner, truet uten omsvøp med å okkupere deler av det danske riksfellesskapet med militære maktmidler, ene og alene fordi dette passer inn i politiske prioriteringer.

Da kom det plutselig mer alvor over situasjonen. Kanskje var ikke uttalelsen kun forhandlingsutspill i basepolitikken?

Den kanadiske modellen

Grønlenderne, som fra venstre til høyre på den politiske skalaen i mange år har vært tydelige på at de etterhvert ønsker å kutte båndene til Danmark – slik Canada gradvis løsrev seg fra London gjennom en prosess som pågikk over flere tiår – opplevde åpenbart situasjonen i overkant krevende å håndtere. Forståelig nok. Dersom det er noe de ønsker seg enda mindre enn å fortsatt være styrt fra København på mange områder, er det å bli styrt fra Washington av myndigheter det mildt sagt er vanskelig å stole på. Nå er det en «kanadisk» modell mange grønlandske folkevalgte sikter mot: Full selvstendighet, men fortsatt forbundet med Danmark gjennom felles statsoverhode. Kanskje var ikke innholdet i budskapet fra København nytt, men det ble i alle fall kommunisert langt tydeligere enn tidligere: Det danskene kaller riksfellesskapet, kan videreføres også om alle de tre medlemmene (Danmark, Færøyene og Grønland) blir likestilte, suverene nasjoner.

Og i en slik modell er monarkiet den eneste institusjon som kan være bindeledd og kontinuitetsbærer. Kongemakten får igjen realpolitisk innhold – uten at monarken får utøvende politisk makt. Ja; det har gått så langt at mange nå peker på at å bevare de symbolske båndene mellom landene innen rammen av en fyrstelig union, er en av de viktigste forutsetninger for at selvstendigheten kan bli muliggjort.

Mer enn imperiebygging

På Svalbard handler det ikke om selvstendighet – men om fortsatt respekt for at øygruppen er en del av Norge. Det oppfattes heller ikke like selvfølgelig lenger. Flere sentrale russiske politikere stiller spørsmål ved legitimiteten til den såkalte Svalbard-traktaten. Selv om ingen av dem befinner seg i den innerste kretsen rundt president Vladimir Putin, er det nok til at temaet blir holdt levende i enkelte miljøer, noe norske myndigheter i seg selv mistrives med.

Interessen for nordområdene handler om langt mer enn imperialistiske ambisjoner hos statsledere med uttalt lav respekt for andre lands integritet.

Det handler om enorme muligheter når klimaendringene gjør de nordligste farvannene mer tilgjengelige. Selv uten internasjonal spenning ville økt tilstedeværelse i nord vært av interesse for land som Kina, Russland og USA, men i dagens ustabile sikkerhetspolitiske situasjon blir interessen potensielt eksplosiv.

USA gikk på en aldri så liten smell i tollkrigen mot Kina. Det eneste som skulle til, var at myndighetene i Beijing plutselig problematiserte leveringen av mineraler som USA er helt avhengig av. Verre var det ikke. At den amerikanske presidenten ikke forutså dette, sier det meste om mangelen på innsikt og kunnskap, men nå har Donald Trump – kanskje – lært.

Under Grønnlandsisen finnes det antakelig mineraler, sjeldne metaller og uran. Så å si alt som kan finnes har USA behov for. At kinesiske interesser er på banen for å starte gruvedrift oppfattes åpenbart som en provokasjon – og muligens også trussel – blant flere enn presidenten i Washington. Kina har i dag bortimot monopol på mineraler og metaller som er helt avgjørende for å utvikle digital teknologi. Frykten for at Kina skal forsterke dette monopolet ved å få tilgang til den grønlandske grunnen, er noe alle i den frie delen av verden bør være bekymret for.

I dette storpolitiske bildet blir plutselig noe så arkaisk som det arvelige monarkiet en viktig brikke. Symbolet som fyrstedømmet representerer, bygger nettopp på århundregamle tradisjoner. Det signaliserer det bestandige. Så å si historien i seg selv. 

Når de tre monarkene reiser til sine utposter, er det historien som kommer – ikke en folkevalgt politiker med ytterst tidsavgrenset holdbarhet. Monarkiets styrke er de lange linjene – som hever seg over kortsiktigheten og tidens skiftende egeninteresser. Når en folkevalgt president erstatter en annen, innebærer det ofte også skifte av politisk linje. Når en monark dør og arvingen inntar tronen, videreføres en historie som bygger på varsom evolusjon, aldri revolusjon.

En engelsk konge på talerstolen i parlamentet i Ottawa peker helt tilbake til årene før USAs egen uavhengighet. Det er ingen ny tanke at krefter i Washington mener at provinsene i nord burde bli en del av unionen. Dette var en av årsakene til at den første kanadiske konføderasjonen ble etablert med eget parlament i 1867, som var første skritt på veien mot internasjonalt anerkjent selvstendighet i 1931. Det bestandige i denne prosessen har vært Kronen. Og Kronens nærvær ble personifisert da kong Charles som kanadisk monark åpnet parlamentet i slutten av mai.

På tross av offentlige familiefeider, utroskap, husbråk og trøblete svigerbarn – det bestandige som fyrstehusene representerer, kan ha en større realpolitisk betydning enn vi de siste tiårene har trodd.

At vår egen kong Harald har integritet og kraft til å spille en politisk rolle kommer overraskende på få. At hans «kolleger» i London og København skulle makte det samme, har kanskje ikke vært like opplagt. Men til forundring for mange – og utvilsomt også glede for ikke så rent få – viser det seg at også monarker med litt mer styr rundt private forhold før de inntok tronen, fyller den rollen som monarkistene alltid har løftet fram som statsformens fortrinn.

Så får vi som har ment at den demokratiske republikken prinsipielt sett er mer i takt med tiden enn det arvelige fyrstedømmet, akseptere at monarkiet fortatt har sin berettigelse. Og at institusjonen ser ut til å få ny vitalitet i møte med utfordringer som dessverre ligner mer på hva vi vet preget fortiden, enn vi hadde trodd var mulig i vår tid.