Ny tid krever nye løsninger

Vi må svært langt tilbake for å finne et mer krevende Storting å hente regjeringsgrunnlag fra. Og enda lenger for å finne en verden like vanskelig å manøvrere i. Det siste vi strengt tatt trenger, er en regjering som vil bli presset fra ulikt hold – samtidig.

Kunne hatt flertallsregjering

La det være sagt – selv om alle med mer enn middels interesse selvfølgelig har fått det med seg: Det ville vært mulig å danne flertallsregjering også etter dette valget, og det uten å ty til løsninger som historisk sett hører alvorlige krisetider eller krig til. De tradisjonelt sett borgerlige partiene Høyre, Frp, KrF og Sp har 88 mandater bak seg. Tar vi i tillegg med Venstres tre, har vi 91. Vi skal ikke fryktelig mange valg tilbake før dette automatisk ville ført til regjeringsskifte.

Hvorfor er ikke dette lenger naturlig, enn si; tilsynelatende mulig?

De siste 20 årene har Sp regjert med venstresiden i politikken – et linjevalg som ble påbegynt allerede i siste halvdel av 1990-tallet, og partileder Trygve Slagsvold Vedum har vært tydelig på – også etter valgkvelden – at det er her han mener de beste løsningene er å finne. Så spørs det om alle i den nye, sterkt desimerte stortingsgruppen er enig i vurderingen. Det kan bli interessant å følge med på i årene som kommer.

Det er likevel langt mer enn Sps plassering som står i veien for en klassisk borgerlig regjering. Høyres møte med velgerne framtvinger interne prosesser hvor man både må finne seg selv, og ikke minst; finne ny ledelse for ferden videre. Da er man ikke i form til å bale med regjeringsdrøftelser.

Så er det samtidig slik, at Ap-regjeringens parlamentariske grunnlag de kommende årene ikke bare er krevende, det er også usikkert. Alt avhenger av at krefter i Sp som kan tenkes å trekke partiet over mot høyresiden , ikke får gjennomslagskraft. For å hindre at så skjer, kan regjeringen bli tvunget til å gi innrømmelser som samtidig faller usedvanlig dårlig i smak hos MDG og Rødt, og helt sikkert også SV. Jeg tror det vil være uklokt å satse pensjon og sparepenger på at det ikke kan skje ting som endrer bildet.

Gode og dårlige valg? Tja…

Kommentatorene var raskt ut med å påpeke at Frp med 23,8 prosent oppslutning gjorde et historisk godt valg mandag 8. september. Det er riktig, men man har tidligere vært tett opptil: For 16 år siden oppnådde partiet 22,9 prosent oppslutning, fire år tidligere 22,1. Ser vi oppslutningen over tid, har Frp siden det siste valget før århundreskiftet hatt en gjennomsnittlig oppslutning på nær 18 prosent i stortingsvalg. Få andre partier har ligget så stabilt og høyt over såpass lang tid. Partiets oppslutning i høst er derfor ikke et blaff, men speiler mer en trend som nå er inne i sitt fjerde tiår. Dette tilsier at dersom det skal bli mulig å etablere stabile borgerlige regjeringer i fremtiden, kan man ikke inn i evigheten betrakte Frp som den alltid halvfulle svogeren man helst vil holde på avstand når familien samles.

Det er heller ikke riktig, slik flere har hevdet, at Høyre gjorde et historisk dårlig valg. Partiet har lang erfaring med elendige resultater. To ganger tidligere, i 1997 og 2005, har man opplevd 14-tallet i oppslutning. Partiet kan samtidig vise til store svingninger i oppslutningen, ikke helt ulikt Ap, som også har bratte nedoverbakker og solide stigninger med seg i bagasjen. Dette er antakelig prisen å betale for å appellere bredt i en tid hvor folk flest ikke har problemer med å være partipolitisk utro: Man vil alltid være utsatt for velgere som ikke er fryktelig ideologisk bevisste, men som gjerne følger det de oppfatter som generelle trender i befolkningen. Viser målingene at mange vil stemme Høyre eller Ap, forsterkes trenden av usikre velgere som følger etter «alle andre». Ikke nødvendigvis av opportunistiske årsaker, men rett og slett fordi dette oppleves trygt.

Venstre, som slikker sår etter et overraskende brutalt møte med velgerne, kan på sin side finne trøst i at det alltids kunne gått verre. For det har det. Dette er ikke første gang partiet har sett 3-tallet når stemmene er opptalt, og det er heller ikke første gang partiet har opplevd dramatisk fall i oppslutning inn mot valgdagen. Nevn årstallet 1989 for venstrefolk som har hengt med en stund, så ser man resignasjon i blikket. Likevel: Det er lenge siden en Venstre-leder har opplevd såpass dårlige tall som i år. Vi må faktisk tilbake til tidlig 1990-tall for å finne tilsvarende. Da gikk dagens partileder Guri Melby i barneskolen. Det er derfor gode grunner for Venstre-ledelsen til å gå både en og flere runder i det berømte lønnkammeret for å vurdere hva det var som brast så høyt. Skjønt lønnkammer og lønnkammer: I Venstre har man tradisjon for å ta oppgjørene for åpen scene. Det ser vi allerede spor etter når relativt sentrale lokalpolitikere nå krever at partiet skal nærme seg venstresiden. Og apropos 1989: Den gang trodde Venstre at svaret lå i samarbeid mot Ap. Det ble trykket plakater som framstilte Ap-leder Gro Harlem Brundtland og Venstre-leder Odd Einar Dørum som ektepar. Uten at det ga suksess.

Et parti vi derimot har dekning for å si gjorde et historisk elendig valg, faktisk det dårligste noensinne dersom vi måler i antall representanter i nasjonalforsamlingen, er Sp. Etter at Landmandsforbundet stilte lister til Stortinget første gang, har man aldri hatt færre enn ti representanter. Nå har man ni.

Når fallet blir såpass stort som for Sp denne gang, bør man ta seg tid til å se på om tiden kanskje har løpt fra enkelte av løsningene man har hegnet om i mange år.

Eller – for å sitere Nationen-kommentator Hans Bårdsgård: «Ordførere og lokallagsledere har hørt Vedums historie om hele landet over svarte kaffekopper så mange ganger at de begynner å bli sure i magen. De trenger å høre en ny historie.»

Aftenpostens kommentator Halvor Hegtun går videre langs samme linje: «Denne historien kan naturligvis ikke bli helt ny. Landet trenger bygder og byer som er trivelige og tiltrekkende og har et arbeidsmarked av interesse for begge ektefeller. Vedum kan trygt starte fortellingen der, for den er viktig. Men gjenåpning av gamle lensmannskontorer, sementering av kommunegrenser og angrep på EØS-avtalen er neppe veien til den allmenne begeistring».

Det er også verd å ta med at en redaktør som sjelden ser utviklingen fra distriktenes side, Kjetil Alstadheim, etter valget påpekte at distriktenes utfordringer ikke akkurat har forsvunnet de siste årene, og derfor ikke kan forklare hvorfor Sp gikk på tidenes smell. Hva var det da som skjedde?

Krigens virkelighet

Et øyeblikksbilde fra filmen Schindlers liste fra 1995 har i seg mye av forklaringen på hvordan virkeligheten endret seg fra 2021 til 2025. Tyske Oskar Schindler forteller sin kone Emilie hvordan alt har snudd for en mann som tidligere mislyktes i det ene foretaket etter det andre. Hun spør hva som har endret seg, og han ser henne inn i øynene og svarer med ett ord: «War!».

Slik er det. Nå også.

Det som forundret meg mer enn mye annet noen måneder inn i forrige stortingsperiode, var at de to regjeringspartiene tilsynelatende ikke skjønte at Russlands fullskala angrep på Ukraina endret hele dynamikken i samfunnet, og det langt ut over selve forsvarssektoren og sikkerhetspolitikken.

Hele samfunnsdiskursen tok ny retning. De fleste av oss erfarte det, fra dag til dag, men forbausende nok sank det ikke umiddelbart inn i de politiske miljøene. Heller ikke i opposisjonen, med noen få unntak. Det var åpenbart annerledes i enkelte land omkring oss – ikke minst i Sverige og Finland. I Norge kjørte man videre som om lite hadde skjedd siden valget. Det var gjenåpning av lensmannskontorer, reversering av fylkes- kommunereformen man arvet fra forgjengerne og tilbakeføring av tingretts-strukturen som fikk plass i offentligheten. Dess mer groteske bildene fra slagmarken i Ukraina ble, dess mer akterutseilt fortonte deler av den norske politiske debatten seg.

Mange hadde ventet at statsministeren ville «talt til folket» på et State of the Union-aktig vis, slik han eller hun gjør 1. nyttårsdag, og forkynt at krigen vil føre til at vi som nasjon må tenke annerledes. At mange prioriteringer i regjeringsplattformen måtte legges helt vekk – fordi nye tider fordret helt andre svar enn tidligere.

Regjeringssjefen hadde muligheten til å bidra direkte til å styre holdningene i befolkningen slik at de understøttet nye politiske prioriteringer, slik Erna Solberg i stor grad maktet under pandemien. Det skjedde ikke. 

Isteden kom de politiske signalene stykkevis og delt, dels via utenriksministeren, dels fra forsvarsministeren, og – selvfølgelig; fra statsministeren. Først i sin årlige nyttårstale ti måneder etter krigsutbruddet adresserte statsministeren et samlet folk. Det burde skjedd mange måneder tidligere.

Var det fordi regjeringen ikke ville provosere myndighetene i Moskva ved å se befolkningen i øynene og si at freden som hadde vart siden Murens fall, nå var over? Vi har tross alt felles grense – og dermed felles interesser å ivareta, overfor den aggressive part. Eller skjønte man ikke umiddelbart hva krigen ville komme til å bety for Norge og resten av Europa? Så bør det legges til at Erna Solberg reagerte tilsvarende da Russland startet angrepet på Ukraina i 2014, og hun var heller ingen umiddelbar pådriver etter 24. februar 2022. Det var Norge anno 1939 i ny drakt: Business as usual. Si minst mulig. Provoser ingen. La oss se hvordan det utvikler seg. Mon tro det ikke går over?

Så vil man selvfølgelig svare at regjeringen tok aktive valg som viste at man skjønte alvoret. Den historiske omdreiningen i forsvarsbevilgningene man etter hvert innså var uunngåelig, understreket dette mer enn mye annet. Men man benyttet ikke sjansen til å forberede befolkningen på at vi blir nødt til å prioritere fundamentalt annerledes. Man har holdt fast ved den norske tikamp-øvelsen som heter «ja takk, til alt». Fordi det har vi råd til. I dette har opposisjonen og posisjonen vært rimelig samstemt.

Ny tid – nye løsninger?

Så – hva nå? Hva bør prege årene som kommer?

Utfordringene er først og fremst utenfor landets grenser. Norge har god økonomi. Det gir oss et helt annet handlingsrom enn så å si alle andre. Mens andre land kommer til å bli tvunget til å velge mye bort, vil vi slippe unna med å prioritere ned. Men pengene gjør oss ikke immune mot det som nå utspiller seg.

Vi vet faktisk ikke hvordan europakartet ser ut ved neste stortingsvalg. Ukraina og Belarus kan være borte. Det kan også Moldova – og de baltiske landene kan være under et press som tilsier at de er neste på listen. Da vil utviklingen utfordre Nato direkte. Tåler samholdet det? Norges suverenitet over Svalbard kan bli konkret utfordret – noe vi allerede ser tydelig tendenser til. På toppen av det hele vet vi ikke om USA, vår garantist for fred og frihet gjennom 80 år, er et demokrati etter tradisjonell målestokk, eller om landet i vesentlig grad fortsatt er militært til stede på europeisk jord. Trekker amerikanerne seg mer eller mindre ut, vil det alene påføre Europa militære kostnader tilsvarende tusenvis av milliarder kroner. Hvordan skal vi håndtere en slik regning uten at at det utløser uro og sosialt opprør i mange land?

Det vi imidlertid må ta utgangspunkt i, er at Russland kommer til å fortsette prosessen med å legge om hele samfunnet til krig – fordi veien tilbake sannsynligvis synes stengt. Å satse på statskupp eller håpe at presidenten skal falle fra, er i alle fall ingen strategi som bør vurderes. Vi vet også at Kina fortsetter sitt langsiktige, imperialistiske prosjekt for å bli verdens fremste hegemon – noe de med all sannsynligvis vil være mye nærmere om fire år, rett og slett fordi USA ser ut til å velge økende internasjonal isolasjon. Dessuten kan utviklingen internt i USA bli av en slik art at landets myndigheter har mer enn nok å hanskes med innen egne grenser.

Og da har vi ikke nevnt virkningen av klimaendringer, som blant annet kan føre til massive migrasjoner som vil presse på mot Europas sørlige grenser. Heller ikke utviklingen i Midtøsten og deler av Afrika er egnet til å gi ro i sjelen, selv om de brutale krigene i Gaza og Sudan så langt ikke har utfordret utviklingen i Europa direkte.

Hvilken politikk skal vi møte denne utviklingen med? Hvor finner vi svarene på de virkelig store spørsmålene, som forplanter seg til hverdagen til hver enkelt av oss? Det må tas valg som påvirker næringsliv og synet på eierskap (hvem ønsker at eierskap i norsk næringsliv eller ressurser skal overføres til aktører som ikke støtter opp under overordnede, nasjonale interesser?), totalberedskap i sivilsamfunnet (blant annet sikre en spesialisthelsetjeneste som er rigget for store kriser og redusering av forsyninger fra utlandet), forholdet til EU – som framstår som den siste store forsvarer av en regelstyrt, demokratisk verdensordning, livskraftig bosetning i utsatte men strategisk viktige deler av landet og ikke minst; bygge opp under holdninger i befolkningen som sikrer enighet om de overordnede målene, slik at demokratiet ikke utfordres innenfra. Det siste er kanskje det vanskeligste. Og viktigste.

Aldri tidligere i moderne tid har vi stått overfor noe tilsvarende. Dette er ikke lenger øst mot vest, kommunisme mot kapitalisme. Symmetrien er borte. Det er øst mot vest, nord mot sør, deler av EU som trekker i riktig retning, andre som beveger seg mot autokrati og motarbeider Brüssel – og en aspirerende supermakt med forakt for demokrati og frihet. Og når vi først snakker om folkestyret: Det liberale demokratiet er på retur i land etter land, region etter region, over hele verden. Vi risikerer at det utenfor deler av Europa kun vil finnes i en håndfull isolerte lommer.

Svarene de ulike partiene gir vil til en viss grad avhenge av ideologisk ståsted – og dels av hvilke deler av dette enorme komplekset man er mest opptatt av. Men at dette er jobben som venter de kommende årene, det er jeg overbevist om. Derfor trenger vi nye løsninger på mange felt. Uten at dette betyr at man kaster vrak på alt som har vært. Her må det mer enn noen gang legges vekt på forandre for å bevare.

Og det tror jeg også velgerne forventer.