Make Stortinget great again

Det ble både opplest og behørig vedtatt av kommentariatet før midnatt mandag: Valget ble den katastrofen for Høyre som meningsmålingene gjennom sommeren ba bud om. Skriften på veggen viste seg å samsvare med skriften på valgets sluttregnskap.

En katastrofe? Nja, det er langt fra sikkert. For Høyre, altså. Når det likevel skulle gå galt.

Nære på, tross alt

Det kunne lett gått annerledes. Selv om valgforskernes analyser av resultatet ligger et godt stykke fram i tid, tyder alt på at konklusjonen vil bli omtrent som følger: En stor del av Venstres liberale byvelgere fryktet at en stemme til Venstre ville bety en stemme til tidenes innflytelse for Frp og Sylvi Listhaug, en person mange i denne velgergruppen ser som Vestlandsfandens kvinnelige motstykke.

Mer makt til Frp er det siste denne velgergruppen ønsker seg. Dermed hoppet såpass mange over gjerdet til MDG at Venstre kom godt under sperregrensen, og MDG solid over – til tross for at et gjennomsnitt av alle målinger fram til innspurten av valgkampen viste det motsatte. Tilbake sitter Venstre og lurer på hva i all verden som traff dem – og hva de nå skal gjøre, mens et MDG i kampmodus sitter og planlegger «oppstartsmøtet» med Aps leder Jonas Gahr Støre.

Det var ikke fryktelig mange stemmer som kunne snudd det hele. Hadde noen tusen flere puttet Venstres stemmeseddel i urnene, og tar vi utgangspunkt i at mye av MDGs solide opphenting i sluttspurten skyldes potensielle Venstre-velgere som avskyr Frp på linje med pesten, ville rollene vært byttet om. Da kunne det vært Venstre som i dag satt med sju – åtte stortingsrepresentanter, og MDG som måtte ta til takke med to eller tre. Det ville vippet flertallet i Støres disfavør.

Det ville antakelig vært en like stor krise for Høyre, som resultatet man nå må fordøye.

Et ulykkelig tvangsekteskap

Se for dere følgende: De fire borgerlige partiene ville i utgangspunktet vært tvunget til å finne en måte å regjere på, dersom de hadde fått flertall. Erfaringene fra de åtte årene Erna Solberg styrte Kongens råd, viste til fulle at dette i utgangspunktet er et krevende prosjekt. Den politiske uenigheten mellom partiene, særlig Venstre og Frp, er hva forskerne liker å kalle signifikant. Etter KrFs hjemreise tilbake til bibelbeltets kjerneverdier, ville Venstre blitt ytterligere isolert på borgerlig side. I mange saker ville Frp og KrF funnet sammen  med sine 54 stortingsrepresentanter bak seg. Da ville det blitt krevende for Høyre og Venstre med sine drøyt 30 å stå imot. Så krevende, at Venstre kanskje hadde funnet ut av livet ville vært bedre på utsiden av regjeringskontorene, enn innenfor. I så fall ville vi fått en mindretallsregjering fullstendig dominert av kjøttvekta til Frp – helt uavhengig av om Høyre hadde hatt statsministeren.

Min vurdering er at dette ville vært fryktelig krevende for Høyre, som tross alt definerer seg som et bredt styringsparti, ikke kun et parti for lavere næringsbeskatning og fremme av den kristne kulturarven. En koalisjon på Frps nåde ville for Høyre fort blitt mest å ligne på et ulykkelig tvangsekteskap.

All makt i denne sal

Nå får Høyre fire år som man kan bruke til å finne seg selv. Bygge ny ledelse, skape ny politikk for en ny tid. Etter 2029. I mellomtiden vil man ha rik anledning til å få innflytelse i svært mange saker hvor Ap og Høyre står hverandre nær, uten at Erna Solbergs etterfølger behøver å ta ansvar for alt den nye regjeringen måtte finne på, som Høyre og partiets velgere absolutt ikke liker.

For det er bare å se det i øynene: Nå er det Stortinget som sitter i føringen. «All makt i denne sal», uttalte som kjent Venstre-høvdingen Johan Sverdrup i statsrådssalen i Stortinget 8. mars i 1872, 12 år før partiet Venstre ble stiftet. Eller – for å  sitere Sverdrup korrekt for en gangs skyld: «… i det Øieblik, at al Magt og Kraft samles her i denne Sal til Afgjørelse af Samfundets høieste og vigtigste Anliggender, gaar der en stor Vækkelse ud over Landet.»

Jeg er litt i tvil om den store vekkelsen er i vente. Men det er også det eneste jeg tviler på.

Verdikonservativ blokk

Jonas Gahr Støre har allerede uttalt at de kommende fire årene blir krevende. Det er ettervalgets understatement. For det gikk ikke mange timer fra resultatet var klart, til Sps ledelse begynte å snakke om en «verdikonservativ blokk» på Løvebakken, som fort kan komme til å finne hverandre – og som faktisk har et flertall av representantene bak seg: Sp, KrF, Frp og Høyre.

Det finnes nok av saker hvor disse fire partiene er såpass enige at de av mange gode, og sikkert også noen mindre gode grunner, kan finne sammen. Og det er det min spådom at de kommer til å gjøre. Sp har allerede varslet at man er villig til å se på formueskatten, eller «skatt på arbeidende kapital», for å bruke et annet uttrykk. Den er nok også de tre andre partiene mer enn villig til å «se på», ettersom de med noe ulik styrke har gått inn for å fjerne den.

Men det er mye mer: Miljøpolitikken. Utenrikspolitikken. Helse. Familie. Og ja; kristne verdier.

Så er spørsmålet om Frp og Høyre er villig til å gi Sp noen distriktspolitiske seire, for å sikre flertall i nok saker til at den nye regjeringen i akkurat passe store doser framstår svak og uten evne til å sikre egen politikk? Garantert.

Takk for sist fra Sp

I Sp er oppfatningen at Ap bevisst gjorde seg så vanskelig at Sp «måtte» forlate regjeringen på nyåret. I bondeheimen så man antakelig for seg at utfallet av sammenbruddet i regjeringssamarbeidet skulle få helt andre konsekvenser enn det fikk. Så lanserte Støre Norgespris på strøm, samtidig som Jens Stoltenberg kom inn fra sidelinjen, så å si på ski gjennom Nordmarka fra jobben som toppsjef i Nato, og dermed var dynamikken i politikken forandret. Og hva fikk Sp ut av det hele? Partiet gikk på tidenes smell, og kan umulig være fornøyd med 5,6 prosent oppslutning og tap av intet mindre enn 19 representanter i salen hvor «all makt» nå skal samles.

Selv om Sp i utgangspunktet neppe vil bidra til at regjeringsmakten glipper for Støre – til det er skepsisen til Frp fortatt for stor, er det min spådom at man samtidig ikke føler større lojalitet til sine gamle venner enn at man mer enn villig finner sammen med nye kompiser, for å få gjennomslag for egen politikk. Og helt nye er jo disse vennene ikke. I tolv og et halvt av de siste 60 årene har Sp sittet i regjering med borgerlige partier. Det er lenger enn de har regjert sammen med Ap. De kjenner med andre ord landskapet.

Støres nisser på lasset

For – og det er det vesentlige her: Det følger ikke bare én, men flere nisser med på lasset når Støre skal danne sitt nye kabinett. Han er ikke avhengig bare av SV, men også Rødt og MDG. Pluss, som allerede omtalt; Sp.

Både Rødt og MDG har velgere – over 320.000 – som har klare forventninger om at stemmen de avga skal bety noe dersom det skal lønne seg å gi Støre mulighet til å fortsette som statsminister. Begge har fremmet krav som er bortimot umulig for en Ap-ledet regjering å innfri. Spriket mellom Rødt på den ene siden og Sp på den andre i svært mange saker er mildt sagt enormt – de to partiene befinner seg i realiteten i hver sin verden, og stort bedre er det ikke i mange saker når det gjelder Sp og MDG. I tillegg står SV i kø med sin kravliste. Den er heller ikke helt enkel å fordøye for en relativt lyserød statsminister.

Den kommende stortingspresidenten kan se fram til utallige interessante debatter under sitt overoppsyn. For ikke å snakke om mange uforutsigbare avstemninger. For nå er det stortingsregjereri som gjelder. Så får det bli opp til statsministeren å administrere det hele som best han kan. Der har han bedre evner enn de fleste, det skal sies. Det vil komme godt med.

For dette blir en krevende seilas. I kanskje mer uforutsigbart farvann enn norsk politikk har befunnet seg i på mange tiår.