Etterlyst: En ny Arne Rettedal

Da oljealderen inntok Norge, sa folk på Sørvestlandet at «Amerika e komen te Stavanger». NRKs dokudrama «Lykkeland» formidler denne historien på glimrende vis. Med havbruksnæringen er det motsatt. Det er den værharde Trøndelagskysten – ikke Texas – som fyller rollen som episenter for den moderne havbruksnæringen.

Havbruksnæringen er på mange måter svær. Den har skapt sine milliardærer – og gitt navn til en fornøyelig Netflix-serie – men langt mer enn en håndfull rike gründere, representerer næringen utallige små og halvstore lokalsamfunn langs kysten. Miljøer som for få år siden fikk nedgang og fraflytting snudd til fremtidstro og tilflytting.

«Selv om alle som bor i Norge har fått med seg at det har skjedd noe langs kysten, hadde i hvert fall ikke jeg skjønt hvor stor suksess oppdretten har vært. Det var litt sjokkerende å finne ut at dette jo er tidenes utvikling», uttalte Anne Bjørnstad, en av de to skaperne av Netflix-satsningen «Milliardærøya», til E24 samme uke som serien ble lansert internasjonalt.

Sett fra Oslo er det antakelig mange som setter havbruksnæringen i samme bås som oljenæringen. Slik kan det gå når man ser seg blind på tall. Store tall. I fjor var eksportverdien av norsk sjømatsektor over 175 milliarder kroner. Omregnet til mat tilsvarer eksporten 38 millioner måltider – hver eneste dag. Havbruksnæringen sto for tre av fire eksportkroner i fiskerisektoren. Dette sier mye om betydningen – men samtidig lite om hvordan næringen er bygd opp og hva som ligger bak.

Det er all grunn til å dvele litt ved forskjellene mellom olje og fisk. Oljenæringen har gitt Norge enorm rikdom. Det meningsløst å snakke ned den enorme betydningen utvinningen av olje og gass har hatt for utviklingen av det norske samfunnet. Når ressursene er uttømt, er det imidlertid over – helt uavhengig av den nødvendige utfasingen av fossile energikilder. Havbruk handler om forvaltning av en fornybar, biologisk ressurs. Levende liv – som fødes og dør i en evig syklus. I dette ligger imidlertid også enorm usikkerhet, som ikke preger oljenæringen – som jobber med en død ressurs som er upåvirkelig av biologiske utfordringer og klimatiske endringer.

Havbruksnæringen har definitivt ikke løst alle problemer – og dens vekst har hatt og har sin pris. Kun de mest enøyde apologeter av oppdrettsvirksomheten vil mene noe annet. Men problemene er løsbare. Kontrollert og regulert oppdrett av fisk kan bli vårt viktigste bidrag til å produsere mat på en bærekraftig måte, i en verden hvor knapphet på protein kommer til å bli viktigere enn mye annet de kommende tiårene.

La oss se det i øynene: Havbruksnæringen som struktur er mest å ligne med en halvstor distriktskommune. Tar vi utgangspunkt i selve primærvirksomheten, altså det som skjer på merdkanten, på båtdekk og i administrasjon av selskapene, snakker vi om et miljø som lettere lar seg telle i hundrevis enn i tusener – og beveger vi oss mot toppen, finner vi noen titalls eiere, gründere og ledere som alle kjenner hverandre og stort sett er på fornavn. Større er ikke andedammen. Næringen er preget av små og mellomstore aktører – og et par-tre store.

Så er ringvirkningene enorme, med tusenvis av ansatte i foredlingsindustrien, leverandørindustrien og ikke minst; tilgrensende virksomheter som spenner fra håndverkere til ansatte i barnehager, transport, handel, konsulentselskaper og offentlig forvaltning. Først når vi trekker disse inn i ligningen blir fortellingen noenlunde riktig. Da finner vi fort at titusenvis av mennesker i det daglig er forbundet med havbruksnæringen på en eller annen måte – de aller fleste av dem i det vi kaller «distriktene». I dette regnestykket finner vi også tusenvis av barn og unge som vokser opp i kystsamfunn preget av internasjonalisering og vekst, men som – dersom havbruksnæringen ikke hadde eksistert – ville vokst opp helt andre steder, mest trolig i eller nær en av de større byene. Det holder å studere flyttemønsteret og befolkningsutviklingen i de områdene som er sterkest preget av havbruksnæringen – vel og merke før oppdrettsmerdene ble ankret til havbunnen, så finner vi fort ut hvilken vei strømmen gikk.

Arne Rettedal var politisk aktiv fra 1950-tallet til de siste månedene i forrige århundre. I løpet av disse tiårene endret Norge karakter, og Rettedal var en av de viktigste premissleverandørene.

Som høyrepolitiker med røtter i karrig vestlandsk kystjordbruk befant han seg på rett sted til rett tid da oljealderen, så å si ved en tilfeldighet, havnet i fanget på lokalpolitikerne i Stavanger på 1960-tallet. Pragmatikeren Rettedal var opptatt av Stavanger, Rogaland – og Norge. I den rekkefølgen. Han skjønte før kanskje noen andre i Høyre at Aps oljepolitikk var på sporet av framtida. Det som hadde skjedd i Danmark, hvor én rederfamilie i realiteten kontrollerte oljeressursene, skremte ham. Samtidig var han opptatt av at næringslivet måtte gripe mulighetene – og bli gitt utviklingsrom. Hans mål var en aktiv og opplyst statsmakt som jobbet sammen med, ikke mot, private næringsaktører.

Da oljealderen inntok Stavanger ved inngangen til 1970-tallet, kom amerikanerne til en by preget av pietistisk kristendomsforståelse, økonomisk tilbakegang og betydelig pessimisme. Fiskeindustrien, som hadde vært byens økonomiske ryggrad, møtte veggen da først fisken forsvant fra de kystnære områdene, og deretter av at konkurrentene i Storbritannia fikk fri tilgang til fellesmarkedet idet landet gikk inn i EF. Det ene fabrikklokalet etter det andre stengte dørene – eller drev med langt færre ansatte enn tidligere. Trålere og transportskip gikk i opplag. Problemene i foredlingsindustrien påvirket alt fra fiskere og sjøfolk til skipsverft og hoteller, og de negative ringvirkningene var smertelig merkbare. I årene fram til kommunesammenslåingene midt på 1960-tallet var folketallet på vei ned – og selv om innlemmelsen av et par nabokommuner bidro, endret ikke dette det grunnleggende bildet. Så kom «oljå». Alt snudde. I løpet av en 15-årsperiode, fra inngangen til 1970-tallet til midt på 80-tallet, endret Stavanger og etterhvert det meste av Rogaland karakter. Vi fikk Norges svar på Klondyke. Da vi kom inn i 1990-årene begynte oljeinntektene virkelig å merkes i samfunnsøkonomien. I 1990 ble Oljefondet opprettet. Seks år senere ble de første pengene satt inn i fondet. Resten er historie.

Vi ser samme utvikling på «milliardærøya». Ifølge SSB har folketallet vokst med nesten 40 prosent de siste 15 årene, fra så vidt over 4000 til nær 5700. Så å si identisk er utviklingen i nabokommunen Hitra. Frøya scorer høyt på alle anerkjente parameter som beskriver en fraflyttingstruet utkant: Langt fra nærmeste urbane senter av betydning (oppunder to og en halv timers kjøring fra Trondheim) og nærmeste flyplass (ytterligere en halvtime lenger) – med primærnæringene sjarkfiske og kystlandbruk som historisk sett bærende. Helt til de første årene i vårt århundre pekte folketallspila stødig nedover – og ikke minst ble befolkningen eldre, fra det ene årsskiftet til det neste. Så skjedde det noe som hadde kraft til å bryte et mønster som i utgangspunktet framstår som en livslov. Hva?

For 16 år siden vedtok styret i SalMar å etablere det som skulle bli et av verdens største og mest moderne anlegg for ilandføring, slakt- og bearbeiding av laks – InnovaMar, på vestsiden av Frøya, tjuefem minutters kjøring fra kommunesenteret. Det fantes et hav av argumenter mot å bygge anlegget der det havnet. Tilgangen på arbeidskraft i regionen var mildt sagt usikker. Men for én mann trumfet forholdet til hjemkommunen alt. Det endret historien.

Anlegget har i dag over 800 ansatte. InnovaMar ble lokomotivet som snudde utviklingen. Senere fulgte konkurrenten Mowi etter og bygde et tilsvarende anlegg på naboøya Hitra. Vekst har avlet vekst. Nå jobber over 1500 mennesker med foredling av fisk i de to kommunene som utgjør den såkalte Øyregionen.

Vi finner relativt mange sammenlignbare samfunn langs norskekysten. Der man i sentrale områder ser «rikinger» og «laksebaroner», ser folk i havbrukskommunene noe helt annet: Befolkningen øker, ungdom etablerer seg og blir værende, lokalsamfunn blir internasjonale, offentlig sektor får bedre råd, næringslivet blomster og folk flest får mer penger mellom hendene. Summen av dette veier opp for lange avstander til «sentrale strøk». Da lever man også veldig godt med at enkelte har tjent seg rike. Laksegründerne har ikke bare vært preget av «passion for salmon», men i aller høyeste grad også hatt lidenskap for sine lokalsamfunn.

Dette burde glede både sentrale politikere og det statlige byråkratiet. Når næringslivet går godt, minker behovet for offentlige støtteordninger og insentiver.

Havbruksnæringen har definitivt sine utfordringer. Negativ påvirkning på villaksen får, ofte helt riktig, oppmerksomhet i media. Det man vier mindre oppmerksomhet, er den faglige utviklingen som har preget næringen, særlig de siste årene. Men også oppdretterne sliter med virkningen av klimaendringene. Når temperaturen i havet stiger, øker problemene med lus, sykdom og dødelighet, blant annet som følge av oppblomstring av dødelige alger. Kompleksiteten i situasjonen overgår definitivt kravet til overforenkling som preger moderne klikkdrevet nyhetsformidling. At utviklingen vil kreve enorm innsats i årene som kommer, er neppe en risikabel spådom.

Den såkalte lakseskatten har fått stor oppmerksomhet. Trolig er formueskatten på sikt en vel så stor utfordring, fordi den gir norske eiere dårligere rammebetingelser enn utenlandske. Frøya kan stå som eksempel på hvor viktig lokalt, nasjonalt eierskap er. Det forblåste øysamfunnet hadde aldri blitt «milliardærøya» dersom eierne hadde hatt hovedkontor i Oslo, London, Monaco eller Tokyo. Det er imidlertid ingen livslov som sier at det skal forbli slik. Havbruksnæringen er så ung at den i dag står midt oppe i sitt første store generasjonsskifte. Vi har de siste månedene sett at eiere av mindre oppdrettsselskaper, også i Trøndelag, har valgt å selge virksomheten til større aktører fordi de er usikre på fremtidige rammevilkår og utviklingsmuligheter. Generasjonen som står klar til å overta føler tungt på ansvaret. Da kan veien være kort til å selge seg ut. Slik flyttes eiermakt, som regel ut av lokalsamfunnene.

Havbruksnæringen kan like gjerne fjernstyres fra Luxembourg, Japan eller Kypros – som kontrolleres fra Vesterålen, Helgeland, Frøya eller Bergen. Dagens regjering har tilsynelatende jobbet målrettet med å endre rammebetingelsene på en måte som skaper usikkerhet. Slik blir det mer fristende for en ny generasjon eiere å selge seg ut – framfor å bli lokale samfunnsbyggere. Myndighetene ser heller ikke ut til å forstå at dersom vi skal bevare en struktur med mange mindre selskap, har vi behov for noen store – fordi de små ikke har ressurser til å drive utviklingsarbeidet som driver næringen videre. Den jobben kreves ressurser som kun de aller største har.

Den positive utviklingen vi har sett de siste par tiårene kan i løpet av få år bli snudd. Man øyner allerede konturene av et nytt skifte – også på milliardærøya. Faren for sentralisering og utflagging av eiermakt og dermed definisjonsmakt er overhengende, og er irreversibel når den først skjer. Uten at det ser ut til å påvirke nattesøvnen til verken sentrale beslutningstakere eller opinionspåvirkere med hovedstaden som både nav og navle.

Vi trenger en ny Arne Rettedal. Som ser sammenhenger der andre lar seg sluke av byråkratiets sektortenkning og hang til å fokusere på problemer mer enn løsninger. Det begynner å haste å få vedkommende til å stå fram. Før mulighetene som havbruksnæringen representerer flagges ut av landet.

Artikkelforfatteren er bosatt i fiskeværet Mausund utenfor Frøya, og har tidligere jobbet i det DNV-eide selskapet Åkerblå, som leverer fiskehelse-, miljø-, oseanografiske og tekniske tjenester til blant annet energi- og havbrukssektoren. Han var ansatt i Trønder-Avisa fra 2003 til 2022, fra 2015 som sjefredaktør og fra 2019 som konsernsjef, og har tidligere jobbet i blant annet Nationen og Aftenposten gjennom mange år.