Irans tragiske virkelighet

I et scenario hvor en stat har en av verdens største forekomster av olje og gass, er rike på en rekke naturressurser, har en godt utdannet befolkning, tilgang på vann og fruktbar jord i deler av landet – samt har en strategisk beliggenhet, ja; da kan man forestille seg at denne nasjonen ville være fornøyd og trives med situasjonen. Men hva om denne staten har brukt sine ressurser på en så lite fornuftig måte at et land med en tiendedel av dens ressurser, både menneskelige og naturgitte, og som ligger over 1000 kilometer unna, kan etablere luftherredømme over hovedstaden uten at den er i stand til å forsvare seg?

 

Irans tragiske virkelighet

 

Dette er den tragiske virkeligheten for Den islamske republikken Iran. Til tross for sine enorme ressurser, har ikke Iran klart å utnytte dem til å skape trygghet eller velstand for sine innbyggere.

Landet har allierte som ser ut til å skygge banen. Dette til tross for at den islamske republikken har gitt disse landene støtte i flere år. Det samme gjelder terrororganisasjoner som Hizbollah og Hamas, som Iran har brukt tusenvis av milliarder på å bygge opp, men som nå ikke kommer ilende til sin sponsors støtte. Dette viser en dyp krise i landets utenrikspolitikk strategi og interne styring.

Iran har aldri vært kolonisert. De som stadig henviser til militærkuppet som ble igangsatt av USA og Storbritannia på 1950-tallet, lever i en annen verden enn det iranere i Iran gjør. Dagens iranere bryr seg fint lite om det som skjedde den gang. For dem handler dette om de siste tiårenes brutalitet og undertrykkelse.

 

Et verktøy for terror

 

Revolusjonsgarden (IRGC) er og har vært det iranske regimets hovedverktøyet for å undertrykke iranerne.

Revolusjonsgarden, også kjent som Den islamske revolusjonsgarden, ble opprettet etter den iranske revolusjonen i 1979 for å beskytte det nye islamske regimet. Istedet for å beskytte nasjonen og iranerne er garden et verktøy for å spre terror og undertrykke.

Revolusjonsgarden har spilt en sentral rolle i å undertrykke det iranske folket. De har vært ansvarlige for brutale angrep på fredelige demonstrasjoner, arrestasjoner av politiske motstandere og sensur av media. IRGC har også utvidet sin innflytelse til økonomisk sektor, noe som har ført til korrupsjon og ineffektivitet. Dette har igjen bidratt til økonomisk stagnasjon og arbeidsledighet, noe som har ført til økt misnøye blant befolkningen.

En av de mest kjente hendelsene hvor Revolusjonsgarden viste sin sanne natur, var under protestene etter presidentvalget i 2009 og i 2022 i forbindelse med «Kvinne, liv, frihet»-protestene.  I 2009 tok tusenvis av iranere til gatene for å protestere mot valgfusk. Slagordet var «Hvor er min stemme?». Revolusjonsgarden svarte på deres rop med kuler og krutt, vold, arrestasjoner og tortur. Mange mistet livet, og langt flere ble fengslet uten rettssaker. Det samme så vi i 2022 i forbindelse med «Kvinne, liv, frihet»-protestene. Der gikk revolusjonsgarden enda lenger. De brukt luftgeværer og skjøt demonstrantene i øynene for å blinde dem.

Dette er ikke isolerte tilfeller. Gjennom årene har IRGC vært involvert i lignende handlinger for å knuse enhver form for motstand mot regimet.

 

Taust fra norsk fagbevegelse

 

I de siste ukene har det vært flere bølger av streiker rettet mot regimet. Lastebilsjåførene streiket i fire uker, men man hørte ingen ting om dette fra norske fagforeninger, som ellers ser ut til å være veldig opptatt av alt som skjer i Midtøsten. Så lenge det gjelder Israel, vel å merke.

I tillegg til sin rolle innenlands, har Revolusjonsgarden også vært aktiv i Den islamske republikkens spredning av terror og krig. Houthiene, Hizbollah og Hamas, for å nerve noen, er bygd opp, væpnet og i stor grad finansiert av den islamske republikken. Dette har ført til at IRGC har blitt plassert på sanksjonslister og blir definert som en terrororganisasjon i en rekke land, inkludert EU. Sanksjonene er et resultat av deres handlinger både innenlands og utenlands.

Til tross for sanksjonene og den internasjonale fordømmelsen, fortsetter Revolusjonsgarden å operere tilnærmet fritt i og utenfor Iran. Deres innflytelse strekker seg til alle aspekter av iransk samfunnsliv. Dette gjør det vanskelig for det iranske folket å håpe på endring, med mindre disse brikkene tas av brettet.

 

Regimet må bort

 

For iranere som lever under dette regimet, er hverdagen preget av frykt og usikkerhet. De vet at enhver form for motstand kan føre til alvorlige konsekvenser. Men til tross for dette, fortsetter mange å kjempe for sine rettigheter og sin frihet. De håper på en dag hvor Iran kan være et land hvor ressursene brukes til å forbedre livet til sine innbyggere, i stedet for å undertrykke dem. De har ingen bankende hjerter for revolusjonsgarden og deres støttespillere.

Dette er en krig mellom Israel og revolusjonsgarden. Desto raskere vi innser dette, desto bedre kan vi finne veier til å støtte den iranske sivilbefolkningen.

 

Artikkelforfatteren ble født i Karaj i Iran i 1979. I 1987 flyktet familien til Norge. Han er krigsskoleutdannet offiser og har jobbet som norsk etterretningsoperatør i Midtøsten og i Afghanistan. Han representerer Telemark Høyre på Stortinget. Han har blant annet arbeidet i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.