Illusjonen om «rettferdig fred»

President Volodymyr Zelenskyj kommer ikke tomhendt hjem fra Tyrkia. Han fikk demonstrert for all verden at han er villig til å møte angriperen ansikt til ansikt. I dette ligger en moralsk seier. Forhåpentligvis vil det gi ham plusspoeng på vestsiden av Atlanteren, hvor det sitter en president som synes det er kulere med ledere som ødelegger, enn ledere som må bekjempe en overmakt som ødelegger. Men alt for store forventninger bør vi ikke ha. Rettferdighet er som kjent ikke tidens dyd.

 

Den rettferdige freden

Sentralt i dagens virkelighetsforståelse er oppfatningen av at en fredsslutning skal være «rettferdig», og da fortrinnsvis sett fra den svake parts side. Vi har etablert en forståelse av at det er slik kriger og konflikter skal ende. «Rettferdig». I dette er vi i Norge og resten av Vest-Europa blendet av freden som ble oss til del i maidagene for 80 år siden. Det er slik en fred skal se ut: Den angripende part får all skyld og alt ansvar, den som ble angrepet får full oppreisning, moralsk så vel som geografisk og realpolitisk.

Vår fred i 1945 var dessverre et unntak. Det motsatte har oftest vært tilfelle. Slik blir det nok også når vi ser på konfliktene som i skrivende stund preger nyhetsbildet.

 

Den urettferdige freden

Fredsslutninger er som regel urettferdige. Når urettferdigheten rammer den angripende part vil, så å si alltid, de som befant seg på motsatt side i konflikten oppleve dette som dypt rettferdig. Slik var det etter 1. verdenskrig. Selv om Storbritannia advarte, fikk Frankrike tvunget gjennom en fredsavtale som la grunnlaget for økonomisk ruin for Tyskland – som igjen, nesten uvegerlig – førte til sosial uro som forplantet seg til politisk kaos og opprør. Resultatet fikk vi da opportunisten og ekstremisten Adolf Hitler rykket inn i maktens korridorer femten år senere.

Ville dette skjedd dersom man hadde valgt samme tilnærming overfor Tyskland i 1918 som vi så 27 år senere? Sovjet presset knallhardt på for en mest mulig ødeleggende fredsavtale, som befolkningen i den østlige delen av det okkuperte Tyskland smertelig skulle få erfare. Grov undertrykkelse, omfattende bruk av voldtekt for å straffe sivilbefolkningen – ifølge historiker Antony Beevor godkjent fra øverste hold, økonomisk utpining ved at produksjonsmidler ble demontert og flyttet til Sovjet. For å nevne noe. Den jevne tysker skulle i sannhet få kjenne på kroppen hva Tyskland hadde forårsaket.

I de tre vestlige okkupasjonssonene var tilnærmingen helt annerledes. Ikke nødvendigvis kun av barmhjertighet og dyrekjøpt historisk erfaring: Konflikten med Sovjet var i emning, og Tyskland var i ferd med å bli konfliktens midtpunkt. Uansett hva som veide tyngst: Resultatet ble et demokratisk Vest-Tyskland, som utviklet en økonomi som bidro til stabilitet i hele Europa. Det kom ingen nye opprør. Før nå – i vår tid, med AfD i sterk vekst. Så er det verd å merke seg at det høyreekstreme partiet har størst oppslutning innen grensen av det som var DDR. Det er neppe tilfeldig.

Vi har selvfølgelig ingen fasit, kun teorier. Men alt taler for at nøden i særlig den tyske arbeiderklassen som krigserstatningene fra 1918 bidro til, skapte grobunn for den tyske varianten av fascismen – som vi i dag kjenner som nazisme. Verden kunne vært helt annerledes dersom Frankrike hadde maktet å tøyle sin «rettferdige harme» og hevnlyst.

Sett fra et fransk ståsted var det imidlertid både nødvendig og rettferdig å gjøre sitt for å påføre det tyske samfunnet mest mulig smerte og ødeleggelse. Dette handlet ikke bare om de bunnløse lidelsene som 1. verdenskrig hadde skapt. I potten lå også krigen og nederlaget i 1870. Alt henger som kjent ofte sammen med, ja; alt. Så er det samtidig på sin plass å peke på at det for Frankrike var opportunt å etablere 1870 som et slags nullpunkt. Det rammet inn en «rettferdig» historiefortelling, men det hadde sannelig skjedd ting før den fransk-tyske krigen, også. Blant annet sto minnet om Napoleon Bonaparte atskillig friskere i minnet i 1918 enn i vår tid. Men dette er også en del av tidens gang. Det er ikke en nyhet verd å bruke mye plass på at rollen som offer og overgriper, angriper og angrepet, har vekslet.

 

Finlands skjebne

Men vi har andre, og for så vidt mer sammenlignbare, historier – en av dem svært nær oss.

Den siste dagen i november er en av de mest skjellsettende datoer i nordisk historie. Er ikke hukommelsen helt med? Hva hvis vi legger til årstallet 1939? Denne dagen gikk Sovjetunionen til massivt angrep på Finland. Det vi fra vår side av konfliktlinjen kaller Vinterkrigen var et faktum.

På papiret befant Finland seg i en atskillig mer krevende situasjon enn Ukraina gjorde da Russland gikk til fullskala angrep for tre år siden. Men de sovjetiske styrkene var i 1939 sterkt preget av at diktatoren Stalin hadde begått brutale utskiftninger i hæren få år tidligere, noe som hadde resultert i at en stor del av de dyktigste offiserene enten var henrettet av rent politiske grunner eller sendt til Sibir, og erstattet av folk som kunne vise til sterkere revolusjonær iver enn militær kunnskap. Det tjente Finlands stilling. Likevel: Styrkeforholdet var overveldende i sovjetisk favør.

Vi kjenner alle resultatet, men mange er mer ukjent med tapene som fredsslutningen påførte vårt nordiske naboland.

For å bevare sin selvstendighet – riktignok med sterke begrensninger – måtte Finland avstå sin tilgang til Barentshavet, samt de folkerike områdene i Karelen, som i hundrevis av år hadde vært en kulturell gråsone i finsk og russisk historie. Deler av befolkningen hadde finsk som hovedspråk, andre russisk – og de fleste var tospråklige. Da Finlands grenser ble fastsatt i 1919 – 1920, ble store deler av Karelen en del av den nye republikken.

Var fredsslutningen etter Vinterkrigen rettferdig? Vel, det kommer an på. Selve krigen var like sort-hvit som dagens krig i Ukraina. Sovjet anno 1939 argumenterte langs samme linjer som Russland anno 2014 og i årene etter. Finland var «egentlig» russisk. Etableringen av den selvstendige finske republikken i 1918 hadde vært et historisk feilsteg. Finske opprørere – støttet av vestlige land – hadde utnyttet at Russland befant seg i knestående, uten kraft til å forhindre det som skjedde. Den finske øverstkommanderende, feltmarskalk Carl Gustaf Mannerheim, var fascist. At han hadde vært en av få generaler i den russiske armé som påførte tyskerne betydelige nederlag under verdenskrigen, passet dårligere inn i fortellingen. Man kan mistenke at Putin har funnet fram Stalins gamle talepunkter.

Det eksisterte ingen norsk-sovjetisk grense mellom 1920 og 1939. Den såkalte Petsamokorridoren var en del av Finland med Petsjenga som finsk havneby i nord. Etter svært harde og usedvanlig brutale kamper ble byen okkupert av Sovjet 11. februar 1940, men gitt tilbake til Finland etter fredsslutningen. Deretter okkupert på ny i 1944. Under fredsforhandlingene etter verdenskrigen ble Finland tvunget til å akseptere at Petsamo ble sovjetisk. I 1947 ble avtalen signert. Den norsk-sovjetiske grensen var et faktum.

Men selv om tapet i nord var smertelig, også fordi Finland mistet adgangen til Barentshavet, var det nok Karelen som var vanskeligst å svelge. Hele 400.000 mennesker flyktet fra alt de eide for å komme over til «riktig» – det vil si finsk – side av grensen. Bitterheten i store deler av befolkningen, ikke minst blant alle som opplevde at hus og hjem ble overtatt av nye innbyggere, mens de selv måtte starte forfra uten annet enn det de hadde klart å bære med seg da de finske troppene ble tvunget til retrett, har preget deler av det finske samfunnet helt opp til vår tid.

Så – var freden rettferdig?

Nok en gang: Tja. Stalin og Sovjet klarte ikke å oppnå det de utvilsomt hadde satt som mål, nemlig å okkupere hele Finland og omdanne det gamle russiske storfyrstedømmet til enten en delrepublikk i Sovjet, eller muligens en vasall lik de østeuropeiske landene etter verdenskrigen. Ser vi på hva som skjedde etter okkupasjonen av Estland, Latvia og Litauen, er det fristende å tenke at også Finland kunne lidd samme skjebne.

Vesten hadde tilsynelatende ingen kvaler med å akseptere at aggressoren slapp unna med krigsbyttet da freden skulle sikres. Finnland ble en del av det store oppgjøret. Realpolitikken vant over bitterheten og tapene til hundretusenvis av flyktninger. Og finske ledere tok sitt valg: De aksepterte, og sørget for å legge saken død, en gang for alle. Det er merkelig at ikke Finlands bevisste valg om å la uretten ligge for deretter å konsentrere seg om fremtiden, i større grad har blitt løftet frem som eksempel til etterfølgelse også i møte med andre som har opplevd tilsvarende.

Så betydde ikke ledernes valg at tapene var glemt. Det skulle gå flere generasjoner før smerten, raseriet og delvis hatet ble omdannet til noe som ligner på nostalgi over det som en gang var. Men uretten fikk aldri bli noen politisk kraft.

Europas skjebne

Så er likevel ikke Finland det beste eksempel på at fred og rettferdighet ikke nødvendigvis er to sider av samme ulykkelige sak.

Vi var heldige i vest. Vi havnet på riktig side da de nye supermaktene delte verden mellom seg.

Ta en titt på europakartet i 1939 og sammenlign med et tilsvarende fra 1949. Du vil se to helt forskjellige kontinenter.

Land ble annektert og i realiteten utslettet. Millionvis av mennesker tvangsflyttet hundrevis av mil for å redusere faren for opprør. Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Bulgaria, Romania, hele Balkan nord for Hellas – enorme områder med millionvis av innbyggere, havnet alle på feil side av grensen mellom frihet og undertrykkelse. Da befolkningen forsøkte å reise seg mot uretten, som i Øst-Tyskland i 1953, Ungarn tre år senere og i Tsjekkoslovakia i 1968, var reaksjonen nådeløs. Fredelige demonstrasjoner ble møtt med rå makt. Og – det bør faktisk sies: Moskvas valg om å møte demonstrasjoner for frihet med blodig og rå våpenmakt, møtte åpenlys støtte fra deler av venstresiden i både Norge og andre vesteuropeiske land.

De polske lederne hevdet senere at de hadde valget mellom å knuse opprøret eller la Sovjet okkupere landet da demokratibevegelsen kom til overflaten ved inngangen til 1980-tallet. Den polske generalen Woljciech Jaruzelski påsto til sin død at han valgte det han oppfattet som det minste av to onder: Han gjorde jobben selv, for å hindre at Den røde armé rykket inn. 13. desember 1981 erklærte han «krigstilstand» og begikk i realiteten militærkupp ved å innføre militær administrasjon i hele landet. Ledelsen av demokratibevegelsen Solidaritet, med elektrikeren Lech Walesa i spissen, ble arrestert. I Moskva trakk man et lettelsens sukk.

Samtidig ble opprørerne behandlet relativt forsiktig. Noen måneder senere ble de fleste sluppet fri. Demokratibevegelsen i Polen levde videre, og bidro uten tvil til omveltningene i Øst-Europa noen år senere.

Vår rett – andres urett

Den rettferdige freden vi har feiret 8. mai i 80 år, så med andre ord helt annerledes ut i andre deler av Europa, hvor én okkupasjon etter kort tid ble erstattet av en ny. Selv i de land som ikke ble tvangsinnlemmet i Sovjet var handlefriheten svært begrenset. Så lenge man ikke opponerte mot Moskvas verdensanskuelse, kunne man leve noenlunde greit. Det gjaldt alle – fra arbeiderne til de øverste politiske lederne.

Storbritannias statsminister Winston Churchill kjempet en hard kamp for å berge i alle fall Polen og Tsjekkoslovakia fra å bli slukt av Moskva etter krigen. Disse landene var tross alt de første offer for nazistenes angrepskrig, og hadde vært allierte av de vestlige demokratiene.

I ettertid har det blitt mer enn spekulert i om president Franklin D. Roosevelts svært svekkede helsetilstand bidro til at Churchill tapte dragkampen bak kulissene. Roosevelt var langt sykere enn de fleste lenge var klar over. Mot slutten av krigen hadde han flere mindre hjerneslag som svekket ham både fysisk og intellektuelt. Det er et åpent spørsmål hvorvidt han var kognitivt tilstrekkelig til stede da forhandlingene mellom USA og Sovjetunionen, med Storbritannia som svekket bisitter, var på sitt mest intense. Flere historikere har argumentert godt for at Roosevelt på den ene siden slet med å henge med i spillet, på den andre siden ikke ønsket annet enn å få forhandlingene avsluttet så raskt som mulig, slik at han kunne sette kursen hjemover. Når vi i dag vet hvor syk han var, kan vi forstå at det må ha vært en nær umenneskelig påkjenning å sitte i intense forhandlinger med en aggressiv, manipulerende og kynisk motpart, hvor fremtiden til millionvis av mennesker lå i potten. Vi kommer imidlertid ikke forbi at hans manglende evne til å håndtere situasjonen – hva nå dette skyldtes naivitet i møte med Stalins intensjoner eller sykdom – påførte millioner europeere umenneskelige påkjenninger i årene som kom.

Få uker etter Jaltakonferansen, hvor Stalin og Sovjet i mangt vant kampen om etterkrigstidens Europa, døde den amerikanske presidenten. Krigen raste fortsatt.

Det er lov å både håpe på og be om rettferdig fred. Riktig er det også. Men historien gir dårlige odds til svake parter i alle konflikter, med mindre de har en svært sterk storebror som kan bidra til at de ikke bare kan hevde sin rett, men også sikre den. Slik Vest-Europa hadde da verdenskrigen tok slutt. Stalin skjønte at det eksisterte røde streker han ikke burde utfordre. Derfor satte han inn støtet mot det han oppfattet var gråsonene på amerikanernes europakart. Dette førte blant annet til at Norge gikk fri. Verken Finnmark eller Svalbard ble okkupert. Også Østerrike trakk Sovjet seg ut av. Men så var det stopp. I resten av Europa ble den sovjetiske militærmakten stort sett værende der den befant seg da Tyskland kapitulerte.

Det hadde en pris at USA lot Stalin i stort få viljen sin. Men det kan samtidig ha bidratt til at vi slapp unna med kald krig de neste fem tiårene. Det kunne gått verre. Mye verre.

Trøsten får være at noen av de mest urettferdige, påtvungne fredsavtaler i historien også har bidratt til varig fred – og forhindret langt verre katastrofer. Det ligger noe rettferdighet i det, også. I dette som så mye annet kan det blodstenkte Europa stå som eksempel.