Hvem trenger et blast KrF?

Tidligere partileder Valgerd Svarstad Haugland er bekymret. Hun frykter at KrF under Dag-Inge Ulstein beveger seg i trumpistisk retning. «KrF må ikke bli et trumpish tradwife-parti», forkynte hun da partiet var samlet til landsmøte for noen uker siden. Å klistre merkelappen «trumpish» på noe som helst i dagens samfunn, har omtrent samme virkning som å si at det er pestbefengt. Man skal være usedvanlig raus dersom man tolker en tidligere partileder som bruker slike benevnelser på den sittende ledelsen i beste mening.

Kritikken er imidlertid skivebom. Det grunnleggende problemet med Donald Trump er at han aktivt undergraver både rettsstaten og demokratiet. At han forakter forpliktende internasjonalt samarbeid og vender ryggen til alt og alle som har jobbet for den samme verdensorden som USA selv tok initiativ til mot slutten av Andre verdenskrig. Trump framstår i økende grad som en autokrat. Ingenting av dette passer på KrF. Dag-Inge Ulstein kan sikkert karakteriseres på ulikt vis. Men noen norsk Trump er han definitivt ikke. Dersom man virkelig skal svekke kampen mot den høyst reelle ideologiske faren som Donald Trump representerer, skal man følge i Hauglands fotspor.

Meningen var aldri toleranse

KrF ble ikke dannet for å være en blass utgave av Arbeiderpartiet, slik man litt karikert kan si at Knut Arild Hareide siktet seg inn mot, eller en snillistisk variant av Høyre – som Kjell Magne Bonndevik med stort hell klarte å skape inntrykk av. Det var for øvrig i kjølvannet av Bondeviks æra at Haugland kom inn i partiets ledelse. Disse årene framstår for de fleste som KrFs glansperiode, som fikk sin kroningsseremoni da Bondevik ble statsminister i 1997.

KrF ble etablert av menn som ønsket å skape en tydelig motkraft til de øvrige politiske partiene. Det var ikke toleransens ånd som preget dem. Snarere tvert imot. At alle stifterne var menn, var for øvrig ikke særskilt for KrF. Slik var det i alle partier.

De fleste som satte kursen mot stiftelsesmøtet på bibelskolen til Vestlandske indremisjonsforbund i Bergen i starten av september 1933, hadde politisk bakgrunn i Venstre og åndelig tilhørighet i Indremisjonsforbundet og Kinamisjonen. Sistnevnte er i dag bedre kjent som Norsk Luthersk Misjonssamband. Bibelskolelæreren Nils Lavik, som var i slekt med Johannes Lavik som i 1919 grunnla avisa Dagen, hadde samme år blitt vraket fra sikker plass på stortingslista for Venstre i Hordaland. Vrakingen skjedde ikke i et vakuum. Lavik var dypt rotfestet i konservativ, pietistisk lavkirkelighet, som sto uhyre sterkt på Sør- og Vestlandet, i Østfold og i deler av Trøndelag. Kløften mellom det lavkirkelige miljøet og de kulturåpne og langt mer liberalt forankrede kreftene i partiet hadde vokst i mange år da nominasjonen førte til bruddet. Trolig var skilsmissen det beste for begge parter.

Partiet rakk så vidt å stille liste i Hordaland ved stortingsvalget i oktober samme år som det ble etablert. Den nasjonale oppslutningen ble derfor kun 0,8 prosent. Men i Hordaland så det annerledes ut. Partiet må ha sendt sjokkbølger inn i de etablerte miljøene. KrF fikk 17,2 prosent av stemmene. Nils Lavik fikk togbillett til Oslo og fast plass på Stortinget. Der ble han sittende i 20 år. Resten er historie.

KrFs grunnleggere var uenige om mangt når det kom til praktisk politikk, men de var alt annet enn svake i overbevisningen om det som måtte og skulle være partiets samlende kraft: Klokkertro på at samfunnet måtte bygges på bibelske prinsipper. Her skulle det ikke lefles med tidsånden! KrF skulle framstå som et tydelig alternativ til de andre partiene i alt som kunne knyttes til verdier. Den fremste politiske fienden var Arbeiderbevegelsen i alt sitt vesen, hvor Kommunistpartiet selvfølgelig var djevelen selv, men stort bedre ble ikke Arbeiderpartiet oppfattet, heller. At mange av partiets tillitsvalgte alt fra begynnelsen var næringsdrivende langs kysten med røtter i den haugianske tradisjonen, bidro heller ikke til å bygge bro til en folkebevegelse tuftet på klassekamp og antikapitalisme.

Fra mørkemenn til Pride

Så skal det sies at heller ikke de borgerlige partiene slapp unna når partiets fremste menn, samtlige med solid erfaring som predikanter i ulike bedehusmiljøer, svingte pisken. Ikke minst var Venstre og partiets utvikling et yndet mål for refs.

De færreste vil benekte at partiet har beveget seg svært langt fra utgangspunktet. Mye må naturligvis tilskrives samfunnsutviklingen. Tidene har skiftet – og den politiske virkeligheten med dem. Samtidig er det ikke vanskelig å se at KrF på mange måter har fulgt utviklingen innen Den norske kirke, som de siste tiårene ikke akkurat har vært en klamp om foten for tidsånden. Og her kan vi se et ideologisk brudd med grunnlinjen til partistifterne, som i mangt var dypt skeptisk til statskirken og alt den vesen. Den såkalte «kjendispresten» Einar Gelius, i dag sogneprest i Strøm, var tydelig i sin tale etter at flere prester, blant dem biskop Svein Valle i Sør-Hålogaland, signerte et opprop med støtte til boikott av Israel: «Dette bekrefter det jeg har ment hele tiden, at Kirken har blitt en SV-kirke», utbasunerte den tidligere «Vålerenga-presten». Det er, for å si det forsiktig, atskillig sterkere språkbruk enn noen i KrFs ledelse er villig til å bruke for å beskrive dagens «statsbærende» kirkesamfunn.

Det var utvilsomt mer fraspark i kirkesynet som preget en av de mest velartikulerte predikantene som var aktive i miljøet som skapte KrF, Svend Foldøen fra Nord-Rogaland, da han fra talerstolen skal ha karakterisert bispekollegiet på følgende vis: «I gamle dager hengte man røverne på korset. I dag henger vi korset på røverne». Jeg går ikke god for sitatet, men det er grundig dokumentert at Foldøen, som på grunn av sin sterke posisjon gikk under navnet «Ryfylke-bispen», gjentatte ganger ga uttrykk for at kirken var gjennomsyret av det han kalte «toleransesyken».

For de aller fleste av dagens mennesker framstår mange av holdningene som var tydelig til stede i kretsen som etablerte KrF som relativt fremmedartede, ja til og med absurde. Men ikke for alle. Og spørsmålet KrF må stille seg er om partiet har noen som helst berettigelse dersom man blir et utydelig kompromiss som virrer retningsløst rundt seg selv i aksen mellom Høyre og SV.

I mange år har KrF i økende grad framstått som et velmenende sammensurium av nær ubegrenset bistandsvilje, mest mulig støtte til barnefamilier, en «varm» eldreomsorg og – de siste årene – grunnfestet frykt for ikke å framstå inkluderende nok. Derfor har partiets ledere gått i Pride. Mens mange kjernevelgere har vendt ryggen til.

Alt dette er fint og snilt. Men gir det i seg selv folk som tar sin kristne tro såpass på alvor at det faktisk bestemmer hvordan man skal tenke partipolitisk, grunn til å putte KrFs stemmeseddel i urnen på valgdagen? Åpenbart ikke. Framstår man like glad i alt som er fint og snilt, er som kjent faren stor for at man over tid blir møtt med likegladhet.

Tilbake til røttene?

Det er neppe tilfeldig at KrF de siste ukene viser stigende kurve på meningsmålingene. Det er ikke lenger utenkelig at partiet karrer seg over sperregrensen i september. I så fall tror jeg det er uklokt å se bort fra at utviklingen kan henge sammen med justeringene som den nyvalgte partilederen har initiert.

Mange har de siste årene avskrevet KrF og spådd partiets død på sotteseng, med påfølgende begravelse og velformulerte minneord fra politiske kommentatorer på veien over i det hinsidige. Jeg har vært blant dem som har gitt uttrykk for dette. Partiets ledelse gjør utvilsomt klokt i å ta denne mulige utviklingen på alvor. Da må man også spørre seg selv hva det kan være som gjør partiet relevant for velgere i vår tid.

Drømmen om å bli et kristenkonservativt parti etter modell av kontinentale borgerlige partier bør man i alle fall gravlegge, én gang for alle. Det rommet eksisterer i realiteten ikke i Norge, av den enkle grunn at Høyre har hevd på plassen som et parti som fortsatt har både det moderate, anstendige og verdikonservative i seg – tilstrekkelig til at markedet er mettet.

Nei, man bør heller bruke litt tid på å fundere over hvor de gjenlevende kjernevelgerne har tatt veien.

Mange KrF-velgere har funnet midlertidig havn i Frp, mens de mest innbitte har samlet seg i minipartiet Konservativt, tidligere Partiet De Kristne. Dersom jeg hadde vært strateg i et parti som ser at mange kjernevelgere valgte Frp eller Konservativt når de ble i tvil om hvor veien går, ville jeg i alle fall ikke tenkt at dette er en utvikling som best møtes med å legge seg politisk på motsatt side av spekteret i verdispørsmål. Og verdier, ja; det er når alt kommer til alt det ene viktige som skiller KrF fra andre partier. Blir man utydelig her, kan velgerne like gjerne gå til partier som passer andre preferanser bedre, det være seg SV og Ap eller et av de borgerlige partiene.

Sylvi Listhaug begynner å føle byrden fra økende oppslutning. Hvordan manøvrere slik at man ikke støter nye velgere fra seg? En nesten uvegerlig utvikling når dette slår inn, er at man blir mindre tydelig enn tidligere. Gamle talepunkter blir byttet ut med nye. Selv for en Frp-leder som mange trodde – noen fryktet – skulle ta partiet til nye populistiske høyder, er det nå viktig å veie ordene på en stadig mer finstilt gullvekt. Å bevare oppslutningen, ikke minst fram mot valget, overskygger det meste. Da er man ekstremt utsatt for «toleransesyken».

I dette bildet tror jeg KrF kan ha en framtid som partiet som mener annerledes enn de andre. Som fortsatt framstår som det alternativet partiets grunnleggere ønsket å skape, riktignok tilpasset vår tid og vår tids virkelighet.

Som våger å mene på tvers av det som oppfattes politisk korrekt i enhver situasjon. Som løfter fram verdier mange velgere fortsatt føler at de kan identifisere seg med, selv om de framstår fremmede for langt flere i dag, enn for tre generasjoner siden.

I så fall tror jeg Dag-Inge Ulstein tenker rett når han angriper Ap og venstresidens grunnleggende samfunnssyn. Ja, han vil oppleve hard kritikk. Vil garantert bli stemplet som mørkemann.

Det er kanskje ikke så ille når alt kommer til alt, hvis alternativet er dødsmarsj i skyggenes dal.

Jeg tror faktisk at norsk politikk både har plass til og behov for et parti som våger å stå for verdier som flertallet ikke identifiserer seg med. Det kan til og med tenkes at det er sunt for oss at et slik alternativ finnes.

For å avslutte med spørsmålet i tittelen: Hvem trenger et blast KrF? Svaret gir seg selv: Alle som ikke bryr seg. Som aldri kunne tenkt seg å kaste et blikk på partiets stemmeseddel. Verre er det ikke.