Hvem har grunn til å føle seg truet av en bedre drevet stat?

Publisert på Trønderdebatt 21. juli 2025.

Steinar Krokstad, professor i samfunnsmedisin, skrev nylig i Trønderdebatt/Trønder-Avisa at det var nærmest helseskadelig å stemme på noe annet enn sittende regjering. Jeg svarte at vi får fare mindre lettvint med fakta og argumenter, hvis målet er å opplyse debatten.

Håvard Krogstad-Wiborg, Rødts stortingskandidat i Nord-Trøndelag, har kommentert mitt svar. Han skriver mer utfyllende om haugianere, sanitetskvinner og castbergianere, men misforstår hvorfor jeg trakk dem frem i en debatt om velferdsstaten.

Jeg har aldri påstått at de var i opposisjon til staten. Det var de ikke nødvendigvis. Tvert imot så ønsker jeg å vise at velferdsstaten har en dypere legitimitet enn Krokstad hevder. Det gjør jeg ved å anerkjenne de som beredte den tilliten og likeverdigheten som velferdsstaten kunne bygges på.

Dette til forskjell fra Krokstad, som ser ut til å mene at forholdet mellom velferdsstat og sosialdemokrati er én til én, og at sosialdemokrater følgelig er de eneste som kan antas å ha de riktige hensiktene med å styre den.

Hverken jeg eller Tankesmien Mime streber etter noen minimumsstat; vi interesserer oss for hva som skal til for å skape varige verdier rundt om i landet, og for hvordan vi kan drive staten bedre. Det er menneskenes velferd dette dypest sett handler om.

Norge har både en velferdsstat og en offentlig reformtradisjon. De er to sider av samme sak; fordi vi har turt å være omstillingsdyktige, har vi kunnet bevilge oss sosiale goder, og omvendt.

Norsk politikk har havnet i et administrasjonsspor. Det ser vi på de perspektivmeldingene som både røde og blå regjeringer har lagt frem, som viser at Norge styrer mot et stort underskudd, som avkastningen på oljeformuen ikke dekker. Ingen har sett seg tjent med å ta tak i det – ennå.

Vi har bevilget oss en midlertidig reallønnsvekst, men produktiviteten har vi ikke gjort noe vesentlig med. Flere kommer under velferdsstatens forsorg, men vi blir færre yrkesaktive til å betale for det. Mange kommuner kjenner presset allerede. De neste tiårene vil det bli hele Norges problem.

Hva vi skal gjøre med det, er det mest brennbare spørsmålet som velgerne burde utfordre Håvard Krogstad-Wiborg og andre stortingskandidater til å svare på.