Forberede oss på krig? Her? Virkelig?

Vi begynner å venne oss til tanken, men det sitter fortsatt langt inne. En av årsakene er at vi rett og slett har vent oss til en virkelighet hvor det uvirkelige ikke kan og vil skje. Ryggmargsrefleksen vår er fortsatt at det egentlig ikke er noe å bekymre seg for.

Det er ganske nøyaktig 40 år siden daværende president i Sovjetunionen, Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov, lanserte begrepet Glasnost. Det innebar starten på slutten av den kalde krigen – som i realiteten innebar at Andre verdenskrig endelig gikk mot sin avslutning. Året etter satte USAs president Ronald Reagan kursen mot Reykjavik. Air Force One var ikke det eneste flyet som plottet inn Keflavik som ankomststed. Fra Moskva kom Gorbatsjov. Møtet på sagaøya var historisk. Folk begynte å senke skuldrene. En nær euforisk optimisme vokste fram. Trubaduren Jahn Teigen var en av mange som formidlet følelsene som plutselig brøt gjennom frykten:

«Reagan og Gorbatsjov de sa
Fred og frihet er vårt mål
Vind fra vest er blitt mildere i år
Vi vil tro at det er sant»

 

De som var ti år da øst og vest nærmet seg hverandre er 50 i dag. De var 15 da muren falt og jernteppet raknet. Det er ikke merkelig at folk flest tar fred i vårt hjørne av verden som en selvfølge. De som var voksne da todelingen av Europa tok slutt nærmer seg alderdommen.

Derfor mangler det lite på at folk flest knapt skjønner hva det innebærer når landets sosialdemokratiske statsminister går langt i å skru tiden flere tiår tilbake. «Russland er en farligere, mer uforutsigbar og mer autoritær nabo. De ønsker seg en mer autoritær og udemokratisk verden», sa Støre da han talte til LO-kongressen onsdag. Da sikkerhetsstrategien ble presentert et døgn senere ble også Kina trukket fram som en årsak til at vi bør være bekymret. For tre år siden ville ordene framstått absurde – selv om de russiske og kinesiske makthaverne var like autoritære og udemokratiske den gang, som i dag.

La oss se det i øynene: Angrepskrig er så å si alltid ulogisk. Det er nok å studere forløpet til Første verdenskrig. Det var en krig svært få ønsket – og enda færre egentlig trodde var mulig, selv om driverne i og for seg var synlige. «Alle» ville ha for mye å tape dersom en konflikt som i utgangspunktet handlet om Østerrike-Ungarns imperialistiske interesser på Balkan, skulle få utarte til en krig med nær ubegrenset spredning. Likevel gikk vi fra fred til krig i løpet av få sommeruker.

Kanskje finner vi her årsaken til at forskere så ofte har tatt feil når de snakker ned risikoen for krig i Europa, slik svært mange gjorde før angrepet på Ukraina 24. februar for drøyt to år siden. At krigen allerede hadde rast i ni år da angrepet på Kyiv ble igangsatt, valgte de fleste å se bort fra.

Alle er i dag noenlunde samstemt i at Andre verdenskrig kom som en følge av den første. Det betyr ikke at Andre verdenskrig måtte komme. Den kunne definitivt vært unngått. Hadde ikke Hitler kommet til makten ,er det svært lite sannsynlig at vi hadde fått en ny storkrig. Tyskland var på vei mot det som kunne blitt et stabilt demokrati i 1933. Hadde vestmaktene med Storbritannia og Frankrike i spissen satt hardt mot hard i 1938 og samtidig igangsatt massiv opprustning, kan det godt tenkes at det nazistiske regimet ville veket unna. Det siste kan vi ikke vite for sikkert, men sett i etterpåklokskapens lys er det rimelig å anta at ettergivenheten sendte et signal til Berlin om at aggresjon ville bli tolerert.

Når flere i dag trekker fram at det er viktig å komme Russland og president Vladimir Putin i møte slik at makthaverne i Kreml ikke tenker at de ikke lenger har noe mer å tape, og derfor like gjerne kan fortsette sin aggressive linje, er det grunn til å minne om at virkningen av en slik politikk fra vestens side like gjerne kan ha motsatt effekt.

Den kanskje største mentale hindringen for holdningsendringen som myndighetene nå forsøker å bidra til, er oppfatningen av at kriser kommer til uttrykk gjennom konkrete hendelser. Men en krise kan vel så mye være en glidende prosess, som noe definitivt og konkret.

Den nordligste delen av Fastlands-Norge er, når vi ser det i sammenheng med Svalbard, Bjørnøya og Jan Mayen, porten til Asia når Polhavet smelter. Dette vil gjøre Barentshavet langt viktigere rent strategisk de kommende årene. USA, Russland og Kina vil alle ha sterke interesser i området. Den amerikanske regjeringens uttalte ønske om å «overta» Grønland må ses i denne sammenheng.

Dersom USA skulle gjøre alvor av å ta Grønland med makt, slik president Donald Trump senest for noen dager siden uttalte er et reelt alternativ, vil det sende et svært sterkt signal til Moskva om at dette er en akseptabel måte å ta seg til rette på. Det bør bekymre Norge mer enn de fleste andre.

I motsetning til hva mange sier og enda flere tror, er ikke Svalbard en demilitarisert sone, men Norge har ikke lov til å ha styrker stasjonert fast på øygruppen i fredstid. Det siste er en åpenbar hindring for at vi effektivt vil være i stand til å sette oss til motverge dersom et angrep skulle komme. En håndfull spesialsoldater som flys inn – eller som, for alt vi vet er klandestint stasjonert der fast – og som tar kontroll over flyplassen, vil være nok til at Russland deretter kan fly inn en bataljon soldater og lande noen kampfly i Longyearbyen. Norges eneste maktmiddel mot et slik kupplignende lynangrep vil være en håndfull sysselmesterbetjenter. De vil ikke ha noen som helst mulighet til å forsvare Norges interesser.

Og tror noen at Nato vil utløse artikkel 5 i Atlanterhavspakten for å redde Norges interesser på Svalbard i en slik situasjon? Vel… Det eneste måtte være om norske myndigheter på forhånd har klart å overbevise Donald Trump om at dette vil skade USAs interesser i nord. Hvilket mye tyder på at statsministeren og finansministeren forsøkte å selge inn da de møtte USAs president for et par uker siden. Dette alene er mer enn nok til at kritikken fra enkelte mot Støre og Stoltenberg var og er feilplassert. Det er regjeringens fremste oppgave å forsøke å sikre Norges interesser. Uansett hva enkelte måtte mene.

Det helt nye i den verden vi nå er på vei inn i, er at USA har endret karakter. Mange tror fortsatt at Donald Trump representerer en fase som vil gå over. Det er lov å håpe, men en mer realistisk analyse vil være at USA også etter Trump vil være dramatisk annerledes enn det USA som i åtte tiår garanterte for fred og stabilitet i Europa.

Endringene i USA har kommet nedenfra og opp, som en reaksjon på en utvikling et flertall i befolkningen ikke har ønsket. Selv om Trumps popularitet er på et historisk lavmål, viser samtidig meningsmålinger at mye av politikken som MAGA-bevegelsen representerer, har stor oppslutning – også blant velgere som sogner til Det demokratiske partiet. Dette leses også av strategene på «blå» side i amerikansk politikk og bidrar til at opposisjonen i Washington framstår relativt tafatt og retningsløs i alt annet enn kritikken av den økonomiske politikken.

Isolasjon har vært en sterk og til tider dominerende kraft i amerikansk politikk. Den tvang daværende president Franklin Roosevelt til å garantere at USA ikke kom til å engasjere seg i Andre verdenskrig. Å sende soldater for å redde Europa var uaktuelt. Budskapet fra begge partier i Kongressen var at europeerne måtte rydde opp i sitt eget rot. «Not my war» var en gentagende parole i de mange antikrigsdemonstrasjonene som preget USA fra 1940.

I dag ser vi at Trump gjentar dette budskapet når atommaktene Pakistan og India nok en gang står farlig nær en storkrig. Samtidig er han i ferd med å gi opp forsøket på å megle mellom Ukraina og Russland. CIA skal bygges kraftig ned, Forsvaret reduseres og USA trekkes  ut av internasjonale organisasjoner. Selv FN-medlemskapet er det nå legitimt å diskutere nytten av. Tollkrigen viser at man mener alvor med budskapet om at kortsiktig egeninteresse skal settes over absolutt alt annet.

Den økonomiske politikken som nå føres vil over tid sannsynligvis være så skadelig for amerikanere flest, at den vil føre til en motreaksjon. Men dette betyr ikke at USA vil vende tilbake til den posisjonen landet inntok fram til for få år siden. Ser vi oss tilbake, ser vi at utviklingen startet med president Barack Obama. I motsetning til hva mange på forhånd trodde, gikk han ikke aktivt inn i Midtøsten-konflikten. Han reagerte med tilbakeholdenhet da Russland angrep Ukraina i 2014. Selv om han hadde afrikansk-født far, var han ikke overvettes opptatt av å møte Kinas nær aggressive politikk overfor afrikanske land med en offensiv motpolitikk. Hans lojalitet overfor gamle allierte i Europa var riktignok bunnsolid, men han var mer preget av at USA ikke skulle fylle en hegemonisk rolle globalt, enn det motsatte.

Dette er bakgrunnen for at regjeringen, 80 år etter at freden kom til et krigstrøtt Europa, velger å legge fram en strategi som definerer at vi nå er på vei inn i en ny tid.

Skal vi lykkes med snuoperasjonen, trenger vi en varig holdningsendring. En endring som ingen ønsker seg, men som likevel er nødvendig. Vi har ikke lenger råd til å gjenta feilen fra mellomkrigstiden.

«Vi fulgte ikke med tiden,
vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner
har grunn til å håne oss.»

Ordene ble skrevet av pasifisten og fredsforkjemperen Nordahl Grieg da krigen nådde Norge våren for 85 år siden. Diktet ble skrevet under båtturen fra Frøya i Trøndelag til Tromsø, som Grieg fulgte som vaktsoldat. Ordene var ikke bare et oppgjør med det samfunnet han selv hadde kjempet for. De uttrykte også et brutalt oppgjør med egne holdninger.

Vi er ikke der nå. Tilbake til 1940. Forhåpentligvis kommer vi aldri dit. Men skal vi unngå det, må vi bygge et nytt samfunn, hvor totalberedskap må ligge til grunn for de valg vi tar. Det betyr at vi alle må tenke annerledes. Politikerne. Forvaltningen. Og aller mest – «folk flest».

Fredens friminutt er dessverre over. Det er på tide å følge med tiden. Selv om vi ikke vil. Og selv om det vil påtvinge oss smertelige prioriteringer.