Er Ukraina vår tids Tsjekkoslovakia?

Det tok ett år fra Chamberlain steg ut av flyet som tok ham fra fredskonferansen i München tilbake til London og utbrøt «Fred i vår tid», til krigen som utviklet seg til andre verdenskrig var et faktum. Da man signerte avtalen i Bayerns gamle hovedstad hadde man fra før akseptert at Tyskland brøt fredsavtalen etter første verdenskrig på flere avgjørende punkter. Likevel trodde vestlige ledere at Hitler kunne stanses fra videre ekspansjon, bare han fikk oppfylt det han hevdet var rettmessige tyske krav.

Snakket ikke befolkningen i Sudetenland tysk? Var de ikke «egentlig» tyskere, og dermed; hørte de ikke hjemme innen Tysklands grenser? Var Tsjekkoslovakia strengt tatt en legitim statsdannelse?

Samme argument bruker Vladimir Putin. Alle områder hvor mennesker har russisk som morsmål, tilhører ifølge den russiske makteliten rettmessig Russland. Det spiller ingen rolle at befolkningssammensetningen skyldes tvangsflytting av store menneskemengder gjennomført av Josef Stalin. Det er derfor frykten er så stor i de baltiske landene, hvor den russisktalende andelen av befolkningen er massiv i enkelte områder. At den russiske minoriteten i Litauen kun utgjør 5 – 7 prosent av befolkningen, hindrer ikke Putin i å hevde at landet «egentlig» er russisk. Dette bør i seg selv klargjøre hvilke krefter vi utfordres av.

Etterkrigstid var mellomkrigstid

Neville Chamberlain var preget av sykdom og var langt fra på høyden under fredskonferansen i München høsten 1938. To år senere døde han av kreft. Han var heller ikke den mest ettergivende i den britiske regjeringen. Andre var langt mer defaitistiske, ikke minst utenriksminister Lord Halifax, hovedarkitekten bak Storbritannias ettergivenhetspolitikk overfor Tyskland.

Selv om ettertidens dom ble hard, er det grunn til å reflektere over handlingsrommet som de britiske politikerne følte at de hadde. Det peker nemlig rett inn i vår tid.

Etter første verdenskrig sto utenfordringene i kø. Krigsøkonomi skulle vendes til fredsøkonomi, millionvis av hjemvendte soldater skaffes arbeid – samtidig som industriproduksjonen ble lagt dramatisk om. Kvinnene, som hadde overtatt mange av oppgavene til mennene i samfunnet, ble tvunget tilbake til hjemmene – noe som heller ikke skjedde uten protester og misnøye. Millioner av dimitterte soldater, i alle de krigførende landene, vendte hjem og følte på dyp urettferdighet. De hadde ofret alt – og opplevde at samfunnet vendte dem ryggen og betraktet dem som en byrde.

Freden var etterlengtet, men ble etterfulgt av dyrtid og økende sosial uro, og det i langt flere land enn Tyskland – som etter sterkt fransk press ble pålagt enorme krigserstatninger. Den sosiale uroen endret politiske landskap, og i mange europeiske land kom politikere utgått fra sosialistiske arbeiderbevegelser i posisjon. Folket krevde høyere lønninger og bedre arbeidsforhold – og sakte vokste også krav om sosiale velferdsordninger fram. Den politiske situasjonen var mildt sagt vanskelig. Etter krakket i 1929 fikk vi massearbeidsledighet i mange land som forsterket en fra før vanskelig situasjon.

Ett sted måtte myndighetene kutte for å skaffe penger. Alternativet fryktet man ville bli revolusjon etter russisk modell.

Med freden vunnet og Tyskland tilsynelatende knust, og Russland omskapt til et borgerkrigsherjet ormebol med klare oppløsningstendenser til langt opp på 1920-tallet, var det ingen grunn til å holde forsvarsutgiftene oppe. Risikoen for ny krig i Europa framsto som så å si utenkelig. Slik vurderte man situasjonen også etter at «de røde» vant borgerkrigen i det gamle tsarriket. De kommunistiske makthaverne hadde mer enn nok med å sikre egen posisjon og bygge den nye sovjetiske unionen. Det skulle gå mange år før man begynte å frykte Sovjetunionen militært. Bekymringen knyttet seg først og fremst til den revolusjonære smitteeffekten.

Storbritannia stolte dessuten på sin rolle som øynasjon og kolonimakt. Hjemme på de britiske øyer ble hæren bygd ned til et minimum, og erfarne offiserer og det man beholdt av landstridskapasiteter ble i stor grad skipet til Asia og Afrika for å sikre grepet om koloniene, hvor man i økende grad kjente presset fra uavhengighetsbevegelser. Marinen ble delvis skjermet fra nedbygging, ikke minst på grunn av de oversjøiske besittelsene, men modernisering var det lite av. Man vedlikeholdte og til en viss grad videreutviklet de nyvinninger som verdenskrigen hadde brakt med seg. Det var grovt sett det hele, og det gjaldt de fleste europeiske land.

Det er ikke vanskelig å trekke sammenligning til Europa i vår tid. I over 30 år har vi systematisk bygd ned den militære forsvarsevnen, samtidig som sivilberedskapen er svekket – og i mange tilfeller regelrett fjernet.

Da Hitler grep makten og det ble klart at han kanskje mente alvor med sin militaristiske og aggressive retorikk, skapte det økende bekymring i vestlige hovedsteder. Vi skal imidlertid ikke underslå at mange britiske politikere – og for så vidt også nordiske – hadde en viss sympati med tyskerne, som man mente var blitt urimelig hardt straffet etter verdenskrigen. Enkelte tenkte nok at franskmennene fikk litt som fortjent, ettersom det de første årene først og fremst var Frankrike som fikk kjenne presset fra den voksende tyske nasjonalismen.

Så ble bildet dystrere. Varsellampene begynte å blinke.

Hvordan skulle man håndtere en situasjon ingen hadde fantasi til å forestille seg? Fredsviljen i den britiske regjeringen handlet ikke først og fremst om unnfallenhet. Den dreide seg om at man visste hvor ekstremt uforberedt og sårbar man var dersom det skulle brygge opp til ny krig. Den politiske strategien var derfor todelt: For det første unngå krig, nær sagt med alle midler – og hvis krig skulle vise seg umulig å unnslippe, gjøre absolutt alt som var mulig for å skyve den lengst mulig fram i tid – om det så gikk på bekostning av andres frihet. Er det ikke det samme vi holder på med i vår tid, når vi forsøker å holde liv i den ukrainske motstandsevnen? Vi er nødt til å kjøpe oss tid.

Alle bygde ned

I motsetning til hva enkelte meningsbærere i ettertiden har hevdet, var det ikke slik at venstresidens politikere bygde ned de militære styrkene etter første verdenskrig, mens de konservative kjempet imot. I Norge var nedbyggingen for lengst unnagjort da den første Ap-regjeringen fikk fotfeste og varig regjeringsmakt i 1935. Prosessen startet allerede rett etter unionsoppløsningen, og skjøt for alvor fart etter 1910. Verdenskrigen satte bare delvis nedbyggingen av det norske Forsvaret på vent. I Storbritannia hadde de konservative og liberale statsministeren i langt over halvparten av tiden mellom 1918 og 1938. Sannheten er at svært få politikere var uenig i nedbyggingen av militære styrker. Uenigheten sto om hva de frigjorte midlene skulle brukes til.

Bildet har vært det samme etter 1991. Ingen kan hevde at borgerlige statsministre har vært mer opptatt av å skåne Forsvaret enn statsministre med medlemskap i Ap. Her er det full skyldeling som gjelder. Det måtte en ny krig til for å skape en dramatisk kursendring.

Gufset fra fortiden

Det er skremmende mange paralleller mellom forspillet til både første- og andre verdenskrig og vår tid, men likevel med ett tydelig tunntak: USA ser ut til å sympatisere mer med tyranner enn demokratier.

I 1914 og 1939 var USA preget av uttalt uvilje mot å bli en del av krig i Europa. Mantraet var at europeerne måtte ta ansvar for sitt eget kontinent. De vestlige demokratiene ble likevel ikke aktivt undergravd eller motarbeidet av myndighetene i Washington. Amerikanerne ville bare ikke bli trukket inn i konflikter de ikke følte angikk deres egen hverdag. Når vi ser tydelige trekke av sammenlignbar retorikk hos amerikanske myndigheter i dag, skal vi altså ikke utelukkende peke på Donald Trump. Holdningen om at Europa må være i stand til å sørge for seg selv, har vært tydelig til stede i amerikansk politisk tenkning lenge, og har alltid – også under den kalde krigen – hatt stor oppslutning blant amerikanere flest.

Donald Trump er ikke problemet. Innbiller vi oss det, roter vi oss bort. Donald Trump er symptomet på problemet.

De sterkeste politiske strømningene i USA i vår tid – og dette har vært synlig lenge – er en kombinasjon av ønsket om å isolere seg mer fra resten av verden, samtidig som sterkt radikale krefter vokser, både høyre og venstresiden. Det er først og fremst det siste som er nytt. Følger man med i amerikansk politikk, ser man tydelig at det i kretsen rundt Det ovale kontor finnes aktører som både er langt mer reaksjonære, rasistiske og autoritære enn presidenten. Når vi nå ser tegn til opprør mot Trump, er det ikke fordi mange synes han har blitt for ekstrem, men fordi han i manges øyne begynner å ligne faretruende på sine forgjengere – i den forstand at alt for mye av oppmerksomheten i Det hvite hus er viet forhold utenfor landets grenser.

«Opprørstendensene» i det amerikanske samfunnet handler i det alt vesentlige om at «Washington» verken forstår seg på, eller strengt tatt bryr seg om problemene som preger hverdagen til «vanlige amerikanere». Og hvilke problemer snakker vi om? Massiv ulovlig innvandring, som langt overgår flyktningestrømmen inn til Europa. Vold og kriminalitet, lave lønninger, dårlige offentlige helsetjenester og offentlig sløsing, hvor ikke minst ressursbruken i Forsvaret er et gjentagende tema. Flere enn noen gang tidligere etter andre verdenskrig sliter med å få endene til å møtes, og forskjellene i samfunnet øker. Forholdene er som skapt for bevegelser som fremmer motsetninger.

For et flertall av amerikanerne betyr det fint lite hvilke flagg som vaier over Kyiv, Warszawa eller Riga. Amerikanere flest har mer enn nok med sine egne problemer, og er lei av at skattepengene går med til å rydde opp i andres rot.

Kan det skje igjen?

Russlands ledelse, i betydningen langt flere enn presidenten, har vært overtydelige om at oppløsningen av Sovjetunionen var et historisk feilskjær. Ingen som hevder at målet må være å reetablere imperiet fra kommunisttiden, blir motsagt av Vladimir Putin. Tvert imot, han har gjentatt det selv, mange ganger.

Våger vi å tro at dette kun er retorikk? Tror vi Putin vil si seg fornøyd dersom Ukraina faller, for ikke å snakke om; dersom han får deler av Ukraina?

Svaret avhenger antakelig av hvordan NATO, USA og EU agerer. Er man tydelig på at et angrep mot NATO-land vil utløse storkrig – og dette følges opp med tung militær tilstedeværelse i land som Polen, Litauen, Latvia og Estland, er det trolig grunn til å håpe at det blir med truslene. Dess flere NATO-styrker som utstasjoneres i Baltikum og Polen, dess større er faren for å havne i en storkrig man ikke ønsker – sett fra russisk side. Derfor er tung styrkeoppbygging det mest forebyggende vi kan tenke oss.

På motsatt side: Dersom den amerikanske administrasjonen blir vag og uklar om sine forpliktelser, og i tillegg begynner å gjøre alvor av truslene om å trekke seg militært ut av Europa – øker faren for en utvidelse av dagens krig merkbart. Skulle heller ikke Euro-NATO og EU makte å bygge opp militær troverdig kampkraft kombinert med politisk fasthet, er det grunn til å frykte at risikoen er langt større enn vi våger å ta inn over oss. Da aner vi ikke hvor vi havner, bortsett fra at vi sannsynligvis kan regne med at Russland ikke har egeninteresse i en kontinental storkrig som kan utløse ragnarok.

Men det er mer enn ille nok.

Skulle krigen i Ukranina spre seg til Baltikum, er faren overhengende for at den sprer seg til Polen, og da kan fort flere land i det østlige og sentrale Europa bli trukket inn. Også Norge er utsatt – i nordområdene. Dette betyr ikke at vi står overfor fare for ny verdenskrig. Det frykter de færreste. Men også en «begrenset storkrig» i Europa vil være katastrofal, men ikke nødvendigvis katastrofal nok til at USA under dagens regime vil ofre amerikanske liv og penger for å redde oss – selv om NATOs artikkel 5 i teorien skal sikre bistand. Særlig ikke dersom dette kan bygges inn i et narrativ som handler om at Europa har seg selv å takke. Det er et underkommunisert faktum at medlemslandene i NATO må velge å utløse Artikkel 5 dersom det kollektive forsvaret skal tre i kraft. Sier USA nei, har man ingen reelle maktmidler for å overkjøre myndighetene i Washington.

Én ting må vi i alle fall ta høyde for: Dersom amerikanerne for tredje gang skulle komme oss til unnsetning, må vi ha i mente at den politiske og økonomiske kostnaden kan bli enorm. Vi må ikke ta for gitt at vi får en reprise av den ekspansive oppbygningspolitikken etter 1945.

Europas politiske og økonomiske autonomi vil være i hendene på amerikanske politikere som vil ha betalt for innsatsen, både i form av kontroll og politisk underkastelse, og tilbakebetaling med renter. Det er en tanke de færreste har tatt innover seg.

Amerikansk sorti

De siste signalene tyder på at USA mener alvor. I møter med europeiske representanter skal årstallet 2027 ha blitt lagt på bordet. Da mener Washington at Europa bør være klar til å overta ansvaret for egen sikkerhet. Det er et drøyt år til, mindre enn behandlingstiden for å få byggetillatelse for militære anlegg og produksjonsbedrifter i svært mange europeiske land.

Alle erkjenner at Europa ikke vil være i stand til å overta ansvaret for egen sikkerhet om halvannet år. Det skal holde hardt å makte det i løpet av fem – kanskje trenger man opp mot ti år, og selv det krever et annet tempo enn hittil.

Kompetanse må bygges – og det skjer gjennom at folk utdannes og trenes. Utstyr skal produseres og anskaffes og implementeres i planverk og operasjonell praksis. Nye militære forband bygges opp. Oppgaven er svimlende. Og når «alle» vil ha stort sett «alt», til samme tid, blir det fryktelig vanskelig å få til det som trengs på kort tid. Og da har vi ikke nevnt den sivile beredskapen, som er langt mer rasert enn den militære etter Murens fall.

Dette er man fullstendig klar over i Moskva. Man skjønner også at tidsvinduet er begrenset. Den neste amerikanske presidenten kan videreføre Trumps linje, til og med forsterke den ved virkelig å trekke USA mest mulig inn i seg selv, men man må også ta med i betraktningen at en «tradisjonell» demokrat kan komme til makten. En president av Barack Obamas støpning vil i det minste innskrenke Russlands ekspansjonistiske handlingsrom. Det er lett å se for seg at dette skaper en «nå eller aldri»-stemning i Kreml.

I motsetning til hos Neville Chamberlain, bunner ikke Donald Trumps unnfallenhet og ettergivenhet overfor aggressorer i en erkjennelse av at man rett og slett ikke er klar for å sette hardt mot hardt. USAs militære slagkraft er ekstrem, og kan i historisk sammenheng kun sammenlignes med den romerske, målt mot effektivitet i samtiden. Trump framstår rett og slett tiltrukket av autoritære regimer og ledere. Dette ser vi i forholdet til Russland, men også i hans omfavnelse av sterkt undertrykkende regimer i Midtøsten, særlig på den arabiske halvøya. Trolig har USA aldri hatt en president som har pleiet tettere bånd til arabiske ledere enn Donald Trump. I dette bildet faller Europa utenfor. Noe også sikkerhetsanalysen til de amerikanske myndighetene viser: Europa står på randen av kulturell utslettelse, og vi har oss selv å takke. Borte er forståelsen av at Europa og USA er avhengig av hverandre i kampen for en demokratisk, liberal verdensorden. Vi er redusert til kjøpesterke konsumenter av amerikanske produkter – og brysomme bakstrevere som legger hindringer i veien for sterke amerikanske kapitalkrefter, ikke minst de store tech-selskapene.

I dette ligger et tydelig politisk signal. Og vi gjør uklokt i å anta at det kun er retorikk. USA vil med all sannsynlighet trekke seg i stor grad ut av Europa, uansett hva oppsitteren i Det hvite hus måtte hete. Dette er rett og slett hva et stort flertall av de amerikanske velgerne forventer.

Er styrkene først trukket ut, vil det nesten være umulig for en fremtidig president å sende dem tilbake i stort antall – fordi den politiske omkostningen på hjemmebane vil være for stor. Europa er fortsatt beskyttet av den amerikanske strukturen i Vest-Europa som ble vedtatt og utbygd under Den kalde krigen – selv om den ble vunnet for 35 år siden. Og la oss ha det klart: Dette er ikke bare en tanke i republikanske kretser. Det er nok mange demokratiske politikere som i sitt stille sinn støtter Trump fullt ut i dette spørsmålet og som håper han skal gjøre jobben, slik at en kommende demokratisk president skal slippe å ha på rullebladet at USA trakk seg ut av Europa.

Dette er vi nødt til å ta innover oss. Samtidig som vi må ta høyde for at russiske myndigheter mener alvor når de sier at Sovjetunionen skal reetableres.

En historisk tabbe

To ganger på under hundre år har Europa gjort samme tabbe ved å bygge ned evnen til effektivt avskrekkende forsvar. Like mange ganger har vi tatt for gitt at amerikanerne «må» komme oss til unnsetning.

På slutten av 1930-tallet var det likevel bare 15 år fra forsvarsevnen ble tatt ned til til kritisk lavt nivå, til man skjønte hvilken tabbe man hadde begått. Man hadde fortsatt mye å bygge på, ikke minst når det gjaldt militær fagkompetanse. Titusenvis av offiserer med solid erfaring fra verdenskrigen var fortsatt relativt unge. Dette gjaldt både stabsoffiserer og befal med felterfaring. Folk kunne hentes tilbake fra sivile jobber for å trekke i uniform nok en gang.

I de aller fleste tilfeller er det enklere og ikke minst raskere å oppdatere en person som har solid grunnkompetanse og operative erfaringer i ryggmargen, enn å starte forfra med å utdanne og trene en ny generasjon. Nå har det gått over 30 år siden nedbyggingen startet. Kompetansebærerne som forsvant ut av Forsvaret på 1990-tallet har i stor grad blitt pensjonister, militære anlegg er solgt for en slikk og ingenting og forsvarsindustrien kraftig redusert. I Norge så vel som i de fleste andre land.

Som om dette ikke er ille nok, er det dessverre langt vanskeligere å kaste seg rundt i 2026, enn det var for 90 år siden. De byråkratiske skrankene vi har etablert, krever i svært mange tilfeller lovendringer dersom de skal reduseres eller omgås. Og lovendringer tar tid. Tid vi kanskje ikke har.

Derfor er det grunn til å være bekymret. Den erkjennelsen er jeg usikker på om folk flest egentlig har tatt til seg.