Er Frp det nye reformpartiet?
Drøye tre uker før valget er det fullstendig åpent hvem som skal lede Kongens råd de kommende fire årene. Borgerlig flertall med et svekket Høyre vil gi Frp en mulighet partiet aldri tidligere har vært i nærheten av.
Flere målinger de siste dagene vitner alle om det samme – at ingenting kan tas for gitt når det gjelder årets stortingsvalg. De rødgrønne partiene har lenge hatt et lite overtak i antall mandater når vi ser alle målinger under ett, vel og merke når man strekker strikken fra Rødt på den ene siden til Sp på den andre, men nå vitner tallene om at dette ikke er en tilstand som nødvendigvis vil vare gjennom valgkvelden. Det er definitivt et tegn i tiden når Ap sliter i Nord-Trøndelag, slik Trønder-Avisas måling for noen dager siden viste. Ser vi historisk på det, har Ap ofte ligget omkring 10 prosentpoeng over de nasjonale tallene i Nord-Trøndelag i stortingsvalg. Det tåler man neppe denne gang.
Har forspilt muligheter
Forlater vi skiftende tall og ser litt på det politiske regnskapet etter fire år med Ap-ledet regjering, og sammenholder dette med muligheten for flertall for de borgerlige partiene etter valget, er det fristende å si at rødgrønn side nok en gang har forspilt viktige sjanser, og lagt ballen på straffemerket for en eventuell borgerlig statsminister.
Våren 2013 var artikkelforfatteren til stede da Sp samlet troppene i Loen til landsmøte etter åtte år i regjering. Stemningen i partiet var laber, etter måneder med interne konflikter og generell slitasje etter årene i regjering. Søndag morgen spiste jeg frokost sammen med en politiker som hadde vært med i regjeringsapparatet helt siden starten i 2005. Bortsett fra at han ikke kunne få unnagjort valget fort nok slik at han fikk overlatt kontoret til sin etterfølger, var hans dom nådeløs: «Det står ingenting igjen etter oss som ikke de borgerlige partiene kan endre ved noen pennestrøk». Han mente åpenbart at man hadde skuslet bort muligheten til å gjennomføre reformer man selv kunne tatt kontroll på.
Det var ikke lett å være veldig uenig med ham. Det hører med til bildet at også en av SVs mest sentrale politikere disse årene, i en privat samtale ordla seg så å si ordrett tilsvarende.
Istedenfor kom Erna Solberg til makten, og fra skuffene i Høyres hus kom det ene reformforslaget etter det andre opp på bordet. Der hadde man åpenbart gjort jobben sin de foregående årene. Målet var å modernisere Norge.
Reformene lå klare
Det vil alltid stå strid om «modernisering» av offentlig sektor, og vi vil aldri komme dit hen at hele bredden i politikken vil være enig. Her er vi på mange måter helt inne i kjernen av politikken. Da SKAL det være uenighet. Men uansett hva man måtte mene om reformene Erna Solberg tok initiativ til etter valget i 2013, så fikk hun i alle fall gjennomført endringer som satte dype og varige spor, også etter at hun selv var ute av regjeringskontorene.
Kommunene. Fylkeskommunene. Politiet. Domstolene – og en lang rekke andre etater og offentlige funksjoner. Ikke alt gikk slik statsministeren ønsket seg, for også Solberg måtte hente flertall fra sine koalisjonspartnere og støttespillere i Stortinget. Regionreformen, som ga oss langt færre fylker, sto ikke akkurat øverst på hennes prioriteringsliste. Noen av fylkessammenslåingene hadde kanskje kommet også om Høyre hadde bestemt alt selv – som Agder og Trøndelag, men dypest sett var statsministerens parti bare sånn måtelig opptatt av å reformere et forvaltningsledd de strengt tatt mente og mener er utdatert. For Frp var saken enda enklere: Fylkene burde vært fjernet. Ikke reformert.
Summen var uansett endringer som selv ikke et reverseringslystent Sp klarte å rokke særlig ved. I stort har reformene til Solberg fra årene 2013 til 2021 stått seg, selv om enkelte fylker har gjenoppstått. Det har neppe fratatt mange i Høyre nattesøvnen.
Så hva får vi dersom det glipper for rødgrønn side denne gang?
KrF er trolig jokeren
Ifølge målingene tyder alt på at FrP vil gjøre et brakvalg, mens Høyre svekker seg, også når vi sammenligner med det dårlige valget for fire år siden. Venstre og KrF vaker begge rundt sperregrensen, Venstre som oftest litt over, KrF like ofte under – men her er marginene for begge såpass små, at det er vanskelig å spå for sikkert før stemmene er opptalt. Trenden fra de aller siste målingene er at KrF ligger over. Partiledelsens hardkjør med å utfordre det absolutte grunnfjellet på hva man risikerer dersom de kaster bort en stemme til minipartiet Konservativt, kan ha gjort inntrykk.
Sikkert er det i alle fall at det skal holde hardt å fravriste rødgrønn side flertallet dersom ikke minst ett, og helst begge, de to småpartiene på borgerlig side kommer over streken. For en gangs skyld er det derfor mer hold i påstanden om at ingenting er avgjort før valget enn på lenge.
Sylvi imponerer
Sylvi Listhaug har de siste månedene framstått som en atskillig klokere strateg enn mange på forhånd tilkjente henne evner til. Hun har også trådt fram som en svært dyktig leder. Mens vi tidligere har sett at Frp har spent bein på seg selv ved at en eller flere lokale helter har kastet bensin på ett eller annet bål, framstår partiet nå fullstendig strømlinjeformet – og under total kontroll av ledelsen. Her er det åpenbart ryddet i alle kroker.
Som partileder holder hun seg fullstendig borte fra statsministerspillet som særlig riksmedia er opptatt av. Dermed bygger hun heller ikke opp noen fallhøyde for sin egen eller partiets del, slik Trygve Slagsvold Vedum gjorde for fire år siden. Samtidig øker hun presset mot både Høyre og de to andre partiene. For når målingene viser at FrP kan bli like stort eller endog større enn Høyre, KrF og Venstre til sammen, tilsier enhver tyngdelov at Sylvi Listhaug vil få enorm innflytelse, helt uavhengig av hvem som måtte bli statsminister.
En svekket Erna Solberg fra et svekket Høyre vil, sett fra FrPs side, sannsynligvis være en perfekt regjeringssjef. Da kan man styre mye av regjeringens prioriteringer og sette rammer for politikken, samtidig som noen andre får i oppgave å sette det hele ut i livet.
Vil endre så det merkes
FrP er tydelig på at de mener alvor med betydelige endringer i offentlig sektor. Vi snakker om reelle forenklinger av lover og ikke minst det vell av forskrifter som definerer hvordan lovverket skal tolkes og forvaltes. Utenrikspolitikken vil få ny kurs. Det vil også skattepolitikken. Justispolitikken. Miljøpolitikken. Arbeidsmarkedspolitikken. Velferdsordninger vil bli kritisk gjennomgått. For å nevne noe.
Man vil selvfølgelig ikke få gjennomslag for alt, og neppe i det omfang mange hadde ønsket, men nok til at vi kan komme til å oppleve signifikante endringer.
Selv om man tar høyde for at en ny Ap-ledet regjering etter 2029 kan komme til å tilbakeføre noen av «reformene», viser all historisk erfaring at dette som regel ender opp som kosmetiske forandringer som ofte koster mer enn de smaker. Mye vil komme til å stå seg.
Reformatorene setter spor
De lange linjene viser at de som våger å endre så det virkelig merkes, setter sitt stempel på nasjonens utvikling. De som nøyer seg med å forvalte og gjennom finanspolitikken bidra til omprioriteringer for kommuner og husholdninger, høster ofte utakknemlighet i neste valg – og setter få varige spor etter seg.
Satt på spissen er det fristende å si at dersom man er bekymret for at den andre siden i politikken kan komme til å gjøre endringer man ikke ønsker, bør man selv ta initiativ og forandre såpass grundig at de som måtte komme etter, ikke finner det bryet verd å sette ut i livet de reformer de eventuelt måtte ha sett for seg.
Det interessante er at her har rollene endret seg markant de siste tiårene: Det var Ap som var reformpartiet i norsk politikk. Det så vi i hele perioden fra 1935 til 1965. Da partiet gjenvant regjeringsmakten på 1970-tallet, fikk vi nye omfattende endringer som la grunnlaget for et nytt Norge. Det er nok å nevne likestillings- og miljøpolitikken, som fikk sitt gjennombrudd disse årene.
Høyre spilte lenge rollen som forsiktig bremsekloss, preget av det gamle slagordet «forandre for å bevare».
Vi så de første tegn til et nytt Høyre da Kåre Willoch inntok regjeringskontorene. At «lukkeloven» ble til «åpningsloven» var et retorisk grep som festet seg som en merkelapp på mye av politikken. Med Erna Solberg ble dette ettertrykkelig sementert. Nå er det Ap, preget av brede allianser med alt for mange sprikende hensyn å imøtekomme, som blir bremseklossen – uansett i hvilken retning man ønsker å «fornye». Det så vi under Jens Stoltenbergs styre fra 2005 til 2013. Reformeringen av offentlig sektor som mange i både Ap, SV og Sp ønsket seg, endte i fint lite. Stø kurs uten forandringer som kunne utløst omfattende debatt og uro, var det som preget årene med rødgrønn trepartiregjering. Det holdt til to regjeringsperioder. Og mange spor i sand.
Nå er spørsmålet om et nytt reformivrig parti får avgjørende hånd på roret. Det kan legge grunnlaget for et helt nytt Norge, slik Willoch bidro til å forandre både politikken og politisk tenkning for 40 år siden, og Einar Gerhardsen la fundamentet for et nytt samfunn etter verdenskrigen.