Den nødvendige snuoperasjonen

La meg nevne – for ordens skyld – at jeg var øverste ansvarlig for Trønder-Avisas redaksjon fra 2015 til 2021, og slik sett muligens kan oppfattes inhabil. Det er imidlertid snart fem år siden jeg fratrådte. Derfor mener jeg at må være mulig stå inne for rosen, uten at den knyttes til min egen fortid i avisa.

For dette handler ikke om hverdagsjournalistikk. Og temaet er viktigere enn det aller meste. Det viser krigen i Ukraina til fulle.

Da jeg ble ansvarlig redaktør for første gang, for over 40 år siden, ble jeg gjort oppmerksom på hvilket ansvar jeg hadde dersom landet skulle bli rammet av et militært angrep. Avisene var essensielle i myndighetenes planer for kommunikasjon med innbyggerne. Slik er det ikke i dag, selv om behovet antakelig er større enn i første halvdel av 1980-tallet. Rett og slett fordi kompleksiteten i trusselbildet er et helt annet. Den gang var et angrep et angrep – og man visste hva som skjedde, i det minste på overordnet plan. I dag vil en krig mest trolig starte gjennom hybride virkemidler. Og ingen vil vite for sikkert hva som skjer – før det kanskje er for sent. Media kan være et av redskapene en fiende bruker for å undergrave forsvarsevnen. Digitaliseringen øker dessuten faren for at kommunikasjon ikke når ut. Under den kalde krigen ble aviser produsert analogt og lokalt. Bare i Trøndelag var det helt opp til 1990-tallet rundt ti trykkerier som ikke var avhengig av elektronisk infrastruktur for å sikre at nyheter kunne publiseres. De mindre av dem kunne drives av portable aggregater dersom strømmen gikk. Kanskje ville man ikke klart å gi ut aviser i det omfang som man gjorde i fredstid, men informasjon og de viktigste nyhetene ville bli tilgjengeliggjort, på relativt kort tid. I dag er også papiraviser fullstendig avhengig av digital infrastruktur for å bli utgitt, for ikke å snakke om det som er hovedkilden til informasjon; nettaviser, radio, fjernsyn og sosiale medier.

Alle som har lest sakene i avisa har fått med seg hvor dårlig det står til, og grepet med å bruke vårt naboland Finland som målestokk, er ikke bare usedvanlig godt – det er også aldeles riktig.

Finland og Norge står overfor de samme utfordringer. Landene er nesten like store, geografisk sett, og har omtrent likt folketall. De grenser mot hverandre – og mot det eneste landet som i dag framstår som en potensiell trussel. Men der stanser også likheten. Der Finland aldri lot seg blende av forestillingen om evig fred, bygde Norge ned mye av sin militære beredskap – og det aller meste av den sivile. Det siste kommer ofte i skyggen av det første, men mangler den sivile beredskapen, har det lite å si om man er godt eller mindre godt forberedt på et angrep rent militært sett.

La oss starte med det helt grunnleggende: Mat. Ifølge offisiell statistikk dyrkes det korn på ca. 1,6 millioner dekar i Finland – og ca. 1,3 millioner dekar i Norge. Begge land har rundt regnet 300.000 kyr – som omfatter både ammekyr og melkekyr. Begge land har omtrent like mange melkekyr. Forholdene er med andre ord sammenlignbare. Likevel står det dårlig til innen våre grenser når det gjelder matberedskap, og tilsvarende bra til i Finland – slik vi de siste ukene har kunne lese.

Finland har en selvforsyningsgrad på rundt 80 prosent og har matlagre som skal klare å holde befolkningen i live i ni måneder dersom man blir avskåret fra omverdenen. Også når det gjelder medisiner har man nasjonale beredskapslager. Den norske selvforsyningsgraden er halvparten av finnenes, og matlager er så å si ikke-eksisterende. Nå forsøker man å gjenopprette noe av det tapte, og målet er at man skal ha kornlager tilsvarende tre måneders forbruk innen 2029.

Nå bygger finnene dessuten et nettverk av beredskapsbutikker som skal fungere selv uten strøm og internett, og som skal sikre at befolkningen får handlet basismatvarer over absolutt hele landet i tilfelle krig. Nettverket skal være fullt utbygd om to år. I Norge har man foreløpig ikke begynt å tenke på muligheten, det jeg vet.

For noen tiår siden – den gang jeg ble sjefredaktør første gang – var matvarekjedene og grossistene pålagt å ha en desentralisert lagerstruktur, og man skulle ha visse typer matvarer på lager for et gitt tidsrom. I dag har kjedene i hovedsak sentralisert all lagervirksomhet. Skulle Midt-Norge bli avskåret fra kontakt med Østlandet, vil det fort bli tomt i butikkhyllene. Og situasjonen i Finland? Ikke overraskende er den annerledes.

Forskjellen skyldes politisk bevisstløshet i ett land – og stor politisk bevissthet i det andre.

Finnene sluttet aldri å frykte at freden kunne være et blaff i historien. De fleste nordmenn ristet av seg krigsfrykten og tok inn over seg at vi lever i evig og dyp fred i den vestlige verden, som de aller første i verdenshistorien. At finnene rent statistisk sett måtte ligge nærmere sannheten enn oss, har de færreste nordmenn ofret en tanke. Og hvorfor skulle vi det? Har vi ikke alltid rett, i ethvert spørsmål, her på berget? Og i dette mente jo «alle» i resten av Europa det samme som oss.

Brytes strømforsyningen, og det kan sannsynligvis delvis gjøres digitalt fra en adresse utenfor landets grenser – foruten at mye av den kan settes ut av angrep med droner og missiler, forsvinner «alt». Betalingssystemene slutter å virke (hvor mange har lyttet til myndighetenes råd om å ha 10 000 kroner i kontanter hjemme?). Mobilmastene slukner etter få timer. El-kjøretøy blir umulig å lade. Media når ikke ut med informasjon. De fleste radiosendinger stilner. Internett forsvinner. Mørket senker seg, bokstavelig talt.

Samtidig utløses terroraksjoner hvor ingen tar på seg ansvaret, og som politiet slik situasjonen er, verken klarer å avverge eller oppklare.

Dette vil være den perfekte storm: Ingen vil vite hva som skjer, ryktene vil svirre – og faren for kaos vil være overhengende.

Men det er verre: Forsvinner strømmen, stanser vannforsyningen – med mindre man har privat brønn. Kloakksystemet i byer og tettsteder slutter å virke. Sykehusene vil slite voldsomt, fordi aggregatkapasiteten er kraftig underdimensjonert. Dessuten er spesialisthelsetjenesten sårbar fordi mye er samlet på relativt få steder. Erfaringene fra Ukraina viser at Russland går målrettet etter sykehus når de angriper. Det skal ikke mye til før kritiske tjenester settes ut av spill.

Og for å ta et «kuriøst» eksempel: De store tankanleggene rett utenfor Oslo sentrum, som inneholder enorme mengder bensin og diesel som vil være helt avgjørende i en slik situasjon, ligger beskyttet dypt nede i fjellet. Fint. Men det trengs elektriske pumper dersom drivstoffet skal komme opp til overflaten. Og hvis strømmen er borte? Pr. i dag finnes ikke aggregater tilgjengelig for å drifte pumpene. Og her hjelper det lite med et anlegg kjøpt på Biltema. Vi snakker i realiteten om små dieseldrevne kraftverk.

Så der vil store deler av befolkningen befinne seg: Uten kunnskap om hva som skjer. Uten varme. Uten mat og drikke. Uten fungerende toaletter. Uten kontakt med omverdenen. Uten mulighet til å komme seg noe sted, fordi busser, drosjer, privatbiler, tog, T-bane, trikk og tog står – fordi strømnettet er dødt.

Dette vil gjelde flere millioner nordmenn. Det aller meste av befolkningen.

Og midt i dette skal man ta imot titusenvis, kanskje hundretusenvis av flyktninger fra Finnmark og Troms, slik det nå legges planer for. Og hundretusenvis vil forsøke å komme seg ut av de største byene, som – nok en gang slik vi ser fra Ukraina – er ekstremt utsatt for massiv bombing. Det vil bli fullt i hus og hytter i mer grisgrendte strøk, i alle fall i en kaotisk fase til man får bedre oversikt.

Ingen vil finne på å stressteste hele samfunnssystemet. Det vil ha katastrofale følger i seg selv. Men det er kjent at relevante myndigheter har begynt å kjøre teoretiske øvelser for å sjekke hva som potensielt kan gå galt, og svaret er mest sannsynlig av en slik art at de færreste som vet, har lyst til å dele kunnskapen med altfor mange.

Den virkelige utfordringen vil imidlertid ligge på det mentale planet for hver og en av oss. På vår evne til å beholde roen. Ta riktige valg. Tenke selv. Utvise skjønn – en evne som dagens moderne samfunn ikke akkurat ser ut til å framelske. Også i alt dette ligger Finland lysår foran oss.

Vi har en uendelig lang veg å gå dersom vi skal få gjort noe med situasjonen. Og det er langt fra gitt at vi har tiden vi trenger. Men det bør ikke hindre oss fra å starte snuoperasjonen – fra topp til bunn i samfunnet. For dette er viktig. Viktigere enn hvor mange stridsvogner og fly vi har. Viktigere enn nesten alt annet – dersom det verste skulle skje.

Det vi trenger, er en ny måte å tenke på. Både som privatpersoner – og som byråkrater og politikere. Eller, for å sitere tidligere fylkesråd Einar Strøm i Nord-Trøndelag: Dersom høna sparker feil veg, må vi snu høna.

Nå er det på tide å snu henne.