De hellige reguleringers svøpe

La oss starte med å sette en problemstilling på spissen: Dersom fortsatt verdiskaping med utgangspunkt i norske råvarer er et mål, hva må vi da velge bort? Må vi i et hele tatt velge bort noe?

Norge er et land hvor naturressurser og råvarer  er grunnplanken i den nasjonale økonomien.

Ressursene i havet, ja; havet i seg selv, har vært det viktigste premisset for utviklingen av det norske samfunnet. Slik har det vært siden landet fikk navn etter kystleden – Norðweg – omtalt i kong Alfreds krønike (dette var ikke, slik det iblant hevdes, første gang landet ble omtalt i utenlandske kilder). Fisk var tidlig handelsvare, og produkter fra land – ikke minst skinn – ble fraktet sjøveien til dagens Danmark, kontinentet og de britiske øyer. Vi vet rett og slett ikke hvor gammel handelen med utlandet er, men de første sikre skriftlige spor etter den, finner vi tidlig på 800-tallet, mens arkeologiske spor kan tyde på at det startet mye tidligere.

Siden 1960-tallet har ressursene på havbunnen hatt definerende betydning for utviklingen av det norske samfunnet, noe som har gjort oss til verdens mest kredittverdige og solvente land.

Ferskvannets rolle

Det var imidlertid ikke havet, men regnvann samlet opp i innsjøer og myrlandskap og fraktet tilbake til havet via elver og bekker, som la grunnlaget for utviklingen av Norge som industrisamfunn. Det startet med at vannet på sin vei tilbake til sjøen ble temmet og brukt til å etablere utallige små og større sagbruk. De dukket opp praktisk talt over hele landet hvor det samtidig var tilgang på skog. Mye ble brukt lokalt, men mye ble også foredlet med tanke på eksport. Slik ble tømmer fra skogene omskapt til bygningsmaterialer som ble fraktet på kjøl til utlandet, i stor grad til de samme markeder hvor vi i hundrevis av år hadde solgt fisk og andre produkter.

Så skal selvfølgelig ikke gruvedriften glemmes, men den var ofte eid av utenlandske krefter, som med kongen i København som oppdragsgiver hentet verdiene ut av trange gruveganger og sendte dem ut av landet. Selv om noen få lokalsamfunn blomstret, havnet mye av fortjenesten i utlandet.

Det skulle likevel ikke bli verken sagbruksvirksomhet eller gruvedrift som satte fart i Norge som industrinasjon. Industribyggingen kom med elektrisiteten. Norske fossefall ble den nyetablerte nasjonens konkurransefortrinn. Og selskapet Hydro sto helt sentralt. Så sentralt, at Hydros årsregnskap i flere år var større enn nasjonens statsbudsjett!

Norske politikere i ulike generasjoner, med forskjellig politisk ståsted, har tatt beslutninger som overgår hva som har skjedd i mange andre og høyst sammenlignbare land.

Det er verd å trekke fram to: Hjemfallsretten til vannfall (og bergverk) i 1909, samt Stortingets enstemmige vedtak om å etablere Det norske statsoljeselskap i 1972. Begge deler sikret nasjonal kontroll over naturressurser, og skulle få avgjørende betydning for samfunnet. Hvilket langt fra var noen selvfølge: Da Hydro ble etablert i 1905, hadde tre fjerdedeler av all utbygd vannkraft i Norge utenlandske eiere. Mange, også norske industrieiere, var svært skeptisk til at staten innførte hjemfall på vannkraften. De fryktet at utenlandske investorer ville trekke seg ut. Det som imidlertid skjedde, var at det vokste fram nasjonal industri som over år etablerte Norge som en ledende kompetansenasjon når det gjelder utbygging og drift av ren, fornybar vannkraftenergi.

Tilsvarende innsigelser var høyrøstet til stede da det ble funnet olje på norsk sokkel. Mange fryktet at de store, internasjonale aktørene ville forlate landet dersom oljepolitikken ikke ga dem frie tøyler. Både etableringen av Det norske statsoljeselskap, i dag Equinor, og vedtaket om svært høy beskatning av utvinningen, ble aktivt motarbeidet av så vel internasjonale selskaper som mange norske næringsaktører. Likevel samlet politikere fra Høyre til Ap seg om den nasjonale forvaltningspolitikken. Betydningen for Norge kan ikke overvurderes.

De hellige reguleringer

Det er fristende å stille spørsmål ved om det i det hele tatt ville vært mulig å bygge det norske samfunnet med dagens finmaskede nett av reguleringer og beskrankninger.

Ikke et eneste fiskevær ville sett dagens lys dersom man hadde tatt utgangspunkt i dagens lovverk. Selv i mellomstore øysamfunn ligger hovedtyngden av bebyggelsen i hundremetersbeltet, og de hus som ligger utenfor, vil i de fleste tilfeller bryte mot forskrifter som regulerer forstyrrelse av horisonten. Nydyrking av landbruksarealer mot vassdrag og fjorder ville møtt massiv motstand på grunn av faren for avrenning og dermed forurensning. Statens etablering av et selskap som skulle sikre nydyrking, i stor grad gjennom drenering av myr, ville vært utenkelig, selv om det ikke er veldig mange år siden det var i aktivitet. Det eksisterer langt på vei forbud mot vannkraftutbygginger, selv om dette antakelig er en politikk som står for fall – ettersom det «grønne skiftet» er i ferd med å drive forbruket av energi mot hittil ukjente høyder. Den siste store driveren av det akselererende energiforbruket er kunstig intelligens – foruten elektrifiseringen av transportsektoren. Her gjenstår mye, men nå kommer også tungtransporten for fullt – foruten at skipsfarten står for tur. Stadig større skip faser ut olje til fordel for batterier. På sikt kommer antakelig også luftfarten. Alt dette er bra – for miljøet, men at det samtidig krever voldsomme naturinngrep dersom elektrisiteten skal være «grønn», må man ha hodet dypt nede i sanden for å benekte.

Å legge til rette for ny kraftproduksjon er likevel mildt sagt omstridt, hva nå det skjer via utbygging av vannkraft eller etablering av vindkraftanlegg, som i Norge er mest aktuelt (jo da, solceller på hustak bidrar utvilsomt, men dersom man skal bygge kraftverk basert på solenergi, snakker vi virkelig om inngrep i store områder). Motstanden er på mange måter er forståelig – ødeleggelsene som unektelig følger med tatt i betraktning. Samtidig – hvordan ser motstanderne for seg at vi skal klare å sikre tilstrekkelig produksjon av grønn energi uten betydelige inngrep? En viss reserve ligger nok i fortsatt energieffektivisering, men mye er faktisk tatt ut de siste årene – og dette vil uansett aldri være i nærheten av tilstrekkelig, når vi ser prognosene for årene som kommer.

Dessuten – og det må problematiseres, ikke minst når vi ser hvor liten plass temaet har i den politiske debatten: Det ser kanskje riktig ut i et partitaktisk perspektiv å subsidiere strømprisen på hytta til velstående, lilla kjernevelgere. Men er det ikke strengt tatt viktigere å sikre industri og næringsliv forutsigbare priser – helst på et nivå som ikke tar livet av virksomheten eller som tvinger fram kraftig prisøkning på varene som produseres?

I skrivende stund tyder mye på at EU vil vedta at Norge blir omfattet av toll på ferrolegeringer. Dette vil ramme deler av den kraftkrevende industrien hardt, og kommer som et sjokk på både politikere og næringsaktører som har tatt for gitt at EØS-avtalen sikrer oss like vilkår med industrien i medlemslandene.

Selv om vi ikke rår over beslutninger i EU, rår vi fortsatt over vår egen prispolitikk på strøm. Kina – og etterhvert USA – etablerer ordninger som skamløst gir eget næringsliv fordeler i møte med internasjonale konkurrenter. Hvordan kan et parti som har arbeiderbevegelsen som grunnfjell, prioritere velstående hytteeiere framfor trygge arbeidsplasser og næringsutvikling når kostbar subsidiering av energiforbruket fastsettes?

Så skal det sies at regjeringen er i godt selskap når man kvier seg for å gi konkurransefordeler til eget næringsliv. Norge og EU er opptatt av at konkurransen skal være mest mulig «rettferdig». Men da må vi spørre: Rettferdig, for hvem? Det er åpenbart at det kinesiske regimet ikke er synderlig opptatt av annet enn rettferdighet for sine egne kommersielle interesser (hvem tror vi betaler for strømmen av gigantiske transportfly som hver uke fører enorme mengder billige Temu-varer inn over det europeiske markedet?), og nå er dette overtydelig også når det gjelder amerikanerne. Dermed taper Europa.

Naturressursene blir viktigere

Det er så å si umulig å se at naturbaserte næringer ikke vil forbli svært viktige for norsk økonomi, og dermed velferden i samfunnet, i årene som kommer. Ja, alt tyder på at betydningen av naturressursene vi rår over vil øke, ikke minke.

Vi har de siste par årene sett hvordan kampen om sjeldne mineralarter har utviklet seg. Dette er bakgrunnen for Donald Trumps ønske om å inkludere Grønland i unionen.

Kina sitter i dag på en stor andel av de tilgjengelige ressursene, både innen egne grenser, og i afrikanske land hvor kinesiske interesser har skaffet seg eksklusive rettigheter, som regel i bytte mot statlige investeringer. De fleste vil si seg enig i at det er bekymringsfullt at ingredienser som er avgjørende i alt fra digitale produkter til våpenindustrien og legemiddelproduksjonen, er i hendene på et undertrykkende, autoritært regime. Norge er – i likhet med Grønland – rik på mange av mineralene som den vestlige verden behøver. Dette fordrer imidlertid naturinngrep.

Bergverksdrift har – noe ingen benekter – betydelig miljømessig påvirkning. Spørsmålet er hvor mye natur som må ofres for å sikre at avhengigheten av produkter som kontrolleres av udemokratiske krefter, blir mindre.

I samme øyeblikk som spørsmålet omskapes til konkrete planer, kommer konfliktene raskt til overflaten – noe debatten om gruvedrift i Røyrvik helt nordøst i Trøndelag viser. I Indre Namdal er det konflikt med samisk reindrift som har stått sentralt i motstanden mot ny gruvedrift. Andre steder er det miljøperspektivet som trekkes fram.

Striden rundt havbruk er velkjent. Sykdom og rømninger har hatt og har udiskutabel påvirkning på villaksstammen. Samtidig er havbruksnæringen viktig for bosetning og utvikling langs kysten – ja; mange vil hevde at oppdrett i dag er den kanskje viktigste forutsetningen for fortsatt bosetning i mange utsatte kystsamfunn. Dessuten kan man ikke lukke øynene for det viktigste, nemlig at det produseres store mengder proteinrik mat, som en voksende verdensbefolkning har behov for. Oppdrett av fisk er dertil ekstremt energieffektivt – når man måler energiforbruk per kilo protein som produseres. Det er også verd å nevne at oppdrett er en matproduserende distriktsnæring som klarer seg uten offentlige subsidier.

Så å si enhver nyetablering av havbruksanlegg møtes imidlertid med motstand, og prosessen fram mot godkjenning preges ikke bare av omfattende krav til utredninger, man må også forholde seg til motstand fra organisasjoner som representerer ulike særinteresser – og som utnytter de muligheter som ligger i å fremme innsigelser og protester.

Ikke samfunnsmessig bærekraftig

Politikken i Norge og EU er antakelig miljømessig bærekraftig, men jeg tror ikke lenger den skaper samfunnsmessig bærekraft.

Populistiske partier får økt oppslutning fordi de tilbyr lettvinte løsninger og enkle svar på kompliserte spørsmål. Høyrepopulistiske bevegelser får i vår tid mest oppmerksomhet, forståelig nok, men vi ser at også ytre venstre-partier har økt oppslutning i store deler av Europa. Nå ser vi tydelige spor av dette også i USA. Når frustrerte velgere skal reagere på galskapen til den sittende presidenten og hans MAGA-dominerte parti, velger de ikke det sentrumsorienterte (på den amerikanske skalaen) Demokratiske partiet. De søker mot kandidater som definerer seg som sosialistiske. Sist ut er aktivisten Katie Wilson, som denne uken vant borgermestervalget i millionbyen Seattle.  Innen våre grenser så vi dette tydelig i årets valg gjennom oppslutningen til Rødt. Summen: Ytterligere polarisering og oppslutning om politikere som er garantert å svikte velgerne, fordi de representerer løsninger som ikke lar seg levere – og som mange av velgerne deres antakelig heller ikke ønsker seg, når alt kommer til alt. Dette ser vi også tydelige spor etter i USA. Oppslutningen om presidenten og hans MAGA-ideer er i rask og tydelig retur, uten at mer moderate og pragmatiske krefter ser ut til å vinne på det. Dermed øker faren for at enda større grupper vender demokratiet ryggen.

Årsakene er sikkert mange, men de store styringspartienes manglende evne og vilje til å fornye seg, er utvilsomt en av de viktigste. Det er lett å søke svar på morgendagens utfordringer i fortiden. Dette ser vi også her hjemme – i debatten om politisk kurs i både Høyre og Ap. Det er ikke bare farlig for partiene. Først og fremst er det demokratiet i seg selv som blir skadelidende.

Kontrasten mellom «folk flest» og politiske beslutningstakere oppleves stor. Dette er bekymringsfullt, men antakelig til å leve med. Verre er umyndiggjøringen mange føler i møte med en ofte ansiktsløs og utilgjengelig forvaltning – som ofte ser ut til å ha sterke bånd til ulike interessegrupper.

Spørsmålet er om vi trenger en overordnet debatt om hvor grensen mellom vern og bruk skal ligge, som faktisk kan knesette noen prinsipper som binder de videre beslutningsprosessene.

Det er relativt bred enighet om at enkelte prinsipper, for eksempel jordvernet, må kunne fravikes for å utbygge nødvendig infrastruktur dersom det er praktisk svært vanskelig å komme forbi. Dette betyr ikke at jordvernet ikke er like viktig til enhver tid, rent grunnleggende sett, men at noen hensyn av og til veier tyngre.

Dette prinsippet bør antakelig legges til grunn også når vi snakker om annen samfunnskritisk virksomhet.  I dette må det også ligge at man reduserer muligheten til å fremme innsigelser i bestemte tilfeller. Så vil enkelte si at slik er det også i dag. I prinsippet, ja. Til syvende og sist er det politikken som rår, og det er etablert praksis for at det er langt vanskeligere å få dispensasjon for å bygge fritidsboliger enn offentlig infrastruktur. Heldigvis. Men det er likevel etablert muligheter for trenering som gjør mange beslutningsprosesser kan strekkes over flere år, og som i mange tilfeller vil umuliggjøre både nødvendige og ønskelige utbygginger.

Et kritisk eksempel på dette ser vi i dag når det gjelder rask utbygging av militær infrastruktur og produksjonskapasiteter for våpen og ammunisjon. Russland har mangedoblet sine produksjonsanlegg på kort tid, mens man i Europa i stor grad fortsatt befinner seg på planleggingsstadiet, snart fire år etter krigsutbruddet i Ukraina. Hvorfor? Fordi man ikke har sikret tilstrekkelige unntaksbestemmelser, og fordi de regler man har, ikke er tilpasset vår tid. Dersom Norge utsettes for et direkte militært angrep, vil myndighetene ha mulighet til å overprøve alt som hindrer et effektivt forsvar. Men dette fanger ikke opp dagens situasjon. Dette er virkeligheten i de fleste europeiske land. Og da blir det ikke samsvar mellom kritiske behov som fordrer raske tiltak, og lovendringer som i mange tilfeller tar flere år å få gjennomført.

Her hjemme så vi det i tilgangen på elektrisitet da NAMMO fikk i oppdrag av regjeringen å øke ammunisjonsproduksjonen. Selskapet fikk 1 milliard i statsstøtte til å komme i gang så raskt som mulig. Men problemet var tilgangen på strøm. Andre kunder, ikke minst et nytt datasenter ved Hamar, sto foran i køen. Regelverket har ingen bestemmelse om at noen tiltak er viktigere enn andre. Det utløste raskt krav om lovendring, som samtidig møtte motstand. Dessuten ble utbyggingen forsinket av byråkratiet fordi utbyggingen ikke ble definert som «moden» nok i henhold til gjeldende regelverk. Det hjalp lite at alle var enige om at tiltaket er kritisk viktig. Hensynet til forskrifter som er tiltenkt en helt annen situasjon, veide tyngre enn virkeligheten.

Og dette gjelder selvfølgelig mer enn våpenproduksjon. Bør ikke strøm til et stål- eller aluminiumsverk prioriteres foran et datasenter? For noen er svaret «nei». Jeg mener det må være «ja».

Økonomien blir avgjørende

«It’s the economy, stupid», utbrøt Bill Clintons sjefstrateg James Carville under presidentkampanjen i 1992, da han ble spurt om hva det var som beveget velgerne. Med fire ord favnet han hva den jevne amerikaner var opptatt av. Fortsatt er dette styrende for alle som søker politisk makt i verdens mektigste demokrati. I Norge, hvor både samfunnsøkonomien og privatøkonomien til de fleste har vært bunnsolid i flere tiår, har et stort flertall av velgerne hatt råd til å være opptatt av andre forhold. Personlig økonomi har ikke vært styrende for hvilket parti de fleste har gitt sin stemme til. Dette tror jeg vil endre seg i årene som kommer. Ressursene blir mindre tilgjengelige, og selv i Norge – som har ufattelige verdier «på bok» – må myndighetene etter hvert prioritere strammere. Langt mer av statens midler kommer til å gå til en historisk kraftig og rask militær opprustning, foruten at reetableringen av sivil beredskap vil kreve ikke bare litt, men mye. På toppen av dette får vi endringer i demografien, som heller ikke bidrar positivt. Flere blir gamle. Andelen unge synker. Regnestykket blir vanskelig.

Når statens økonomiske handlefrihet minker, vil det få økende betydning hvordan myndighetene legger til rette for næringer som både skaper arbeidsplasser, og som ikke minst bidrar til verdiskaping og skatteinntekter.

Dersom man ønsker at politiske bevegelser som har sine røtter dypt plantet i vår demokratiske arv skal styre veien videre, trengs en annen tilnærming til mange spørsmål enn hittil. Den prosessen blir smertefull, for enhver barriere som er etablert, alle byråkratiske skranker som er reist – har alle hatt til hensyn å beskytte noe eller noen. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner – og det helvete vi snakker om her, er den dagen verken det offentlige, næringslivet eller borgerne har råd til å kvittere ut hva alle reguleringer koster.

Forenkling tvinger seg fram

Så nei, dette vil ikke skje uten sverdslag, og dette er utvilsomt også årsaken til at ingen regjeringer hittil har lyktes i å redusere byråkratiet gjennom forenklinger.

For å avslutte med et svært godt eksempel fra vår nære fortid:

Dersom ikke daværende varaordfører Arne Rettedal i Stavanger hadde tatt sjansen på å kutte noen svinger for å sikre etableringsrom for oljenæringen i andre halvdel av 1960-tallet, er det ikke gitt at det norske oljeeventyret hadde blitt realisert.

I dag er det ikke mulig for regjeringen å sikre tilstrekkelige rammevilkår til en bedrift som produserer ammunisjon som det er desperat behov for i en eksistensiell krig i vårt eget nabolag, fordi vi har bygd beskrankninger som stanser ethvert forsøk på å kutte svinger. Rettedal ville derfor garantert blitt stanset av iherdige byråkrater, innsigelser og lovlighetskontroll i vår tid. Dersom Phillips hadde pakket sammen og dratt fra Norge før det første drivverdige funnet ble avdekket på Ekofiskfeltet rett før jul i 1969, kunne det tatt mange år før neste forsøk. For man hadde egentlig gitt opp letingen etter olje i den norske delen av Nordsjøen.

På 1960-tallet var norsk forvaltning helt annerledes enn i dag. Det er garantert mulig å samle tusenvis av underskrifter fra folk som mener at alt har blitt mye bedre i løpet av de siste seks tiårene. Men alt som er vunnet, kommer med en pris. Og i lengden tror jeg ikke vi kommer til å ha råd til å betale den.