Brast det her?

Det kunne i og for seg vært en helt alminnelig forhandlingsstrategi, velkjent og velprøvd – hadde det bare ikke vært for at Ap forsøkte å omskape det som tilsynelatende hadde vært egen prioritert politikk rett før valget, til et nederlag Sp skulle kjempe med nebb og klør for å redde. At man til alt overmål ble tatt i å snakke usant til velgerne, selv om statsminister Jonas Gahr Støre mener at man bare sa ting som var «feil», har ikke akkurat gjort ting fryktelig mye bedre. Snarere tvert i mot.

Det som virkelig kan ha gjort planen til en gedigen kortslutning, er imidlertid det gryende opprøret mot videre samarbeid med Ap i store deler av Sp.  For dette ble ikke lest som en invitasjon til forhandlinger, men snarere det motsatte; man opplevde at Ap slengte alt man tilsynelatende hadde stått sammen om av overordnede prioriteringer gjennom nær 20 år, rett ut av vinduet. Det ble rett og slett oppfattet som en skilsmisse hvor den ene parten rett etter bruddet forteller all verden at alt man har hatt sammen, har vært basert på usannheter.

I kretsene hvor opprøret har ulmet, fikk man plutselig all ammunisjon man trengte for å gi skyve etter i en prosess jeg tror de har fundert litt på hvordan de skal få bevegelse i. Så gjorde finansministeren og statsministeren jobben for dem! 

Selvtilfredsheten på bakrommet

La oss i utgangspunktet se for oss en prat i all fortrolighet i Aps innerste sirkler, hvor i alle fall Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre har deltatt – og mest trolig også flere.

De har diskutert fram og tilbake hvordan de skal sy sammen statsbudsjettet slik at alle de fire partiene de er avhengig av for flertall; Sp, SV, Rødt og MDG, skal føle at de får tilkjempet seg noen viktige seire i forhandlingene, uten at den hellige «helheten» blir alt for ødelagt. Utgangspunktet var krevende, det skal sies – og det er lett å tenke seg at de har snakket om hvordan de skal unngå at budsjettprosessen blir en kamparena hvor for eksempel Sp tørner sammen med MDG eller SV i miljø og rovdyrpolitikken. Hvordan løse problemet? Påfør Sp et såpass smertelig nederlag når budsjettforslaget legges fram, at partiet setter alle kluter til for å få berget saker som man vet framstår viktige for kjernevelgerne. Slik har de trolig tatt for seg parti for parti, sak for sak, og – må vi tro – til slutt vært såre fornøyd med seg selv. Kanskje har de slått seg selv på skuldra og humret anerkjennende til hverandre og seg selv. Hvem slår vel Ap i politisk spill?

Så har man begitt seg landeveien i vold – for å sanke stemmer innspurten av valgkampen.

Gedigen feilvurdering

Etter å ha feilvurdert Sps raseri over det man i det gamle bonde- og distriktspartiet oppfatter som et gedigent svik fra sin gamle regjeringspartner, gjør man nå fadesen fullstendig: Man vet at gratis ferge til de minste øysamfunnene er vraket fra eget forslag. Det samme er sletting av studielån til studenter som velger å bosette seg der ingen skulle tru at nokon ville bu. Likevel velger man å kjøre fram nettopp disse to sakene som ren Ap-politikk, og gjør seg selv til garantist for at en regjering ledet av Ap etter valget, betyr videreføring av ordningene.

«En stemme til Ap er en stemme for gratis ferge!». «Ikke risikerer nedbetaling av studielån ved å stemme Høyre eller Frp!». Det var budskapet. Og hvem kunne tro at man med vitende og vilje førte velgerne bak lyset?

Og ja – dette var budskapet som på effektivt vis ble hamret inn ETTER at sakene var fjernet fra budsjettforslaget, mest trolig av rent forhandlingstaktiske årsaker, slik at Sp skulle få et par synlige seire å skrive hjem om.

Skjønte man virkelig ikke at man kom til å bli tatt med buksa langt nede rundt anklene? Tilsynelatende ikke.

I beste fall er det usedvanlig slett håndverk. I verste fall kalkulert kynisme som ikke kan bidra til annet enn økt politikerforakt.

I Sp tok det umiddelbart fyr. Så gikk det opp for Høyre og Frp hva som hadde skjedd. Ingen av partiene har hatt noen av de to sakene på sin liste over tiltak de ønsker å videreføre, men her hadde altså Aps fremste politikere – med statsministeren i spissen – uten blygsel brukt disse sakene for å skremme distriktsvelgere fra å gi sin stemme til et av de to borgerlige partiene. Samtidig som Ap selv sto for det samme som Høyre og Fro – og hadde bestemt seg for å blåse snuoperasjonen få uker etter valget.

Allerede onsdag kveld i forrige uke ble jeg klar over at Sp hadde bestemt seg for å nekte å forhandle med Ap om statsbudsjettet dersom ikke Støre og Stoltenberg «ryddet opp i eget rot», som det ble sagt internt i Sps ledelse. Det fikk jeg bekreftet av en god kilde rett i bakkant av det mye omtalte møtet med alle partiets tillitsvalgte og kommunestyrerepresentanter landet rundt. Men kilden kunne lekke mer: Det er et økende raseri mot Ap i partiet, som fort kan tvinge fram et strategisk brudd med den gamle regjeringspartneren gjennom 11 år. Signalet fra partiorganisasjonen utover landet ser ganske entydig ut: Nok er nok. Det er Ap som behøver oss i det nye Stortinget. Ikke motsatt.

Sps trønderske prøvekanin

I et innlegg på Trønderdebatt velger fylkesordfører Tomas Iver Hallem (Sp) å si offentlig det mange de siste dagene har sagt i mer lukkede fora: Tiden med Ap er over. Det er på tide å ta ut skilsmisse. «Senterpartiet har gjennom mange år hatt samarbeid med Arbeiderpartiet nasjonalt», skriver han. Fylkesordføreren mener eget partis velgere er blitt «tuklet med» av statsministeren, og at Ap har avslørt at partiet farer med løgn og fanteri. Deretter henviser han til veivalget partiet tok i Trøndelag for to år siden, da man forlot Ap til fordel for borgerlig side.

«I Trøndelag har vi vist at samarbeid på tvers av de tradisjonelle blokkene ikke bare er mulig, men konstruktivt», skriver han. Og i Trøndelag fylkeskommune har som kjent Sp ordføreren, mens Høyre har varaordføreren. De to ser ut til å trives godt i hverandres selskap.

Det hadde vært mulig å trekke fram en lang rekke sentrale Sp-politikere som uttrykker det samme. Antall senterpartifolk som har delt innlegget fra Trønderdebatt er i seg selv et uttrykk for hvilken vei vinden blåser. Det er tydeligvis viktig å spre budskapet. At Hallem handler i et vakuum, framstår lite sannsynlig. Den fysiske avstanden mellom privatadressene til Sps nestleder Bjørn Arild Gram og fylkesordfører Tomas Iver Hallem kan måles i kilometer, bosatt som de er i nabokommunene Steinkjer og Verdal. De har kjent hverandre i flere tiår.

Personlig tror jeg Hallem har tatt rollen som prøvekanin. Han er sentral nok til at budskapet blir lagt merke til, men tilhører ikke partiledelsen. Skulle det skje at budskapet vakte merkbar motbør blant tillitsvalgte i resten av landet, kunne man lagt det hele på is og latt det stå for fylkesordførerens egen regning. Men motbøren har knapt vært merkbar. Dermed har man fått signalet man er ute etter.

Stoltenberg på vei ut

Dette er dårlig nytt for Ap og statsministeren. Wonderboy’en Stoltenberg har allerede varslet at han har en jobb som venter på seg i München, langt unna traurighetene i norsk politikk og sure senterpartister. Han er, når alt kommer til alt, eslet til større oppgaver. Verden kaller.

Om noen uker har han vært til utlåns hos Ap og norsk politikk i et år. Det er lite trolig at han har fått lenger henstand fra den internasjonale Sikkerhetskonferansen. Deretter må Støre klare seg selv. Igjen. Sist gikk det bare sånn måtelig, så vidt vi erindrer, men den gang var Stortinget atskillig lettere å håndtere enn de kommende årene, med kun SV på utsiden av regjeringskontorene.

Høyre på leting

Høyre famler litt i villrede med en partileder på oppsigelse og ingen kandidat som så langt har gitt tydelig uttrykk for at vedkommende ønsker å ta over. Satt på spissen er man på leting etter seg selv. Dronningemnet «alle» sier er den beste til å aksle ledervervet, skal etter sigende agere mest som prinsesse vil-ikke. De andre kandidatene framstår for mange i letteste laget. Dermed er det usikkert om partiet er salet for situasjonen som har oppstått. Det var jo nå man i ro og mak skulle finne seg selv etter det brutale valgnederlaget.

Funnet seg selv har derimot Frp, med en partileder som kom historisk styrket ut av møtet med velgerne. Der er man klar. For hva det skulle være.

Man skal aldri undervurdere ideologiske forskjeller mellom partiene, men man skal heller ikke overvurdere dem. Sp er, som tidligere nestleder Ola Borten Moe understreker i et portrett i Trønder-Avisa sist helg, et pragmatisk maktparti. Makten har alltid vært viktigere enn æren, men vanæren man nå mener Ap er i ferd med å påføre dem, oppleves som et skritt for langt i feil retning for både fotfolk og ledere. Såpass til æresbegrep har man, tross alt.

Spillet kan snus

For spillet kan også snus: Sitter man på vippen i Stortinget, vil det til syvende og sist være den som byr mest, som får stemmene i stortingssalen. Man behøver ikke forplikte seg til ekteskap, det holder med noen godt synlige seire. Og her kan man samtidig si at selv om den politiske avstanden er relativt stor i mange spørsmål, så har man aldri blitt brukt i et kynisk spill om stemmer av verken Høyre eller Frp. Uenighetene som vitterlig eksisterer, ligger åpent i dagen – og har gjort det i årevis. Ingen har forsøkt å underslå noe for noen. Dette gjør det lettere å akseptere også det man er uenig om.

Samtidig kan dette fort bli skritt én på veien mot noe mer: Det har skjedd før at vennskap har endt i fornuftsekteskap. Det holder i massevis at alle parter konkluderer med at de har det bedre sammen, enn hver for seg. Mer dramatisk trenger ikke kjærlighetshistorien være.

For min del vil jeg i alle fall ikke avskrive muligheten for at landets forsvarsministeren heter Bjørn Arild Gram neste gang velgerne skal si sitt om Stortingets sammensetning. Så vil nok kampen om statsministervervet bli hardere, skulle det skje at Sp virkelig krysser gulvet. Og én ting er jeg sikker på, etter å ha fulgt norsk politikk helt siden statsministeren het Kåre Willoch: Både Høyre og Frp er nok villig til å svelge et par fergeturer, litt studielånsstøtte og et par solide jordbruksoppgjør for å sende Ap ut regjeringsdøra og MDG, Rødt og SV ut i kulden på Løvebakken.