2026 – Annus horribilis?
Den planlagte nyttårskommentaren ble tatt av internasjonale hendelser vi ikke hadde sett for oss muligheten av. Ikke før fylte én begivenhet alle nyhetssendinger, så kom det en ny – som satte den forrige i skyggen. Her er likevel et forsøk på å peke ut i det minste én utfordring vi bør gripe fatt i.
Sliter du med å henge med i alt som skjer? Du er ikke alene. Min skisse til analyse ved årsskiftet ble lagt i den digitale skuffen i nyttårshelgen, og for noen dager siden slettet – fordi utviklingen hadde gjort sitt til at alt jeg tenkte for tre-fire uker siden ikke bare var foreldet, jeg skjønte at vi heretter beveger oss inn i fullstendig ukjente landskap. Mest trolig kommer vi til å savne 2025. Hvem ville satset penger på det?
Den brutale fasiten
For å ta et kort resymé etter tre uker: Tusenvis – ingen vet fasiten – er drept i omfattende demonstrasjoner i Iran. USA angrep Venezuela og kidnappet presidentparet i deres egen residens. Før helga kom nyheten om at amerikanske myndigheter allerede har solgt venezuelansk olje til en verdi av ca. 5 milliarder kroner. Her går det med andre ord unna. Pengene er plassert på konti i Qatar, president Donald Trumps nærmeste alliert i Midtøsten. Trump har også meldt USA ut av flere titalls internasjonale organisasjoner. Kina har gjennomført øvelser som åpent dreier seg om okkupasjon av Taiwan – øya som av FN er definert som ett av to fullverdige demokratier i Asia, mens Russland har iverksatt omfattende terrorbombing av ukrainsk elforsyning for å kvele befolkningens motstandsvilje i vinterkulden. Og til slutt – det verbale amerikanske angrepet på Grønland og Danmark, med utilslørte trusler om annektering i klassisk kolonialistisk stil.
Og som om ikke dette er mer enn nok: Alle som protesterer mot det amerikanske angrepet mot Danmark, blant annet Norge, skal ilegges straffetoll som starter med 10 prosent om en drøy uke og ender i 25 prosent før sommeren.
Samtlige av landene som trues med amerikanske straffetiltak, mistet soldater i det amerikanske felttoget mot Taliban og Al-Qaida i Afghanistan etter terrorangrepet mot USA i september 2001. Det totale antall drepte kvinner og menn fra disse landene er nærmere 700. Ingen, heller ikke USA, ofret flere soldatliv per innbygger enn Danmark – som ifølge Donald Trump «er en dårlig alliert». Virkelig?
Er dette den nye verdensordenen? Mye tyder på det. Vil den vare? Vi vet ikke. Alt kan også bli verre.
Og – til gjentakelse – året er tre uker gammelt.
Hva haster mest
I dette bildet kan det virke heller smått å snakke om hvilke prioriteringer vi bør gripe an her hjemme. Men slik er det naturligvis – og, må vi kunne si; heldigvis ikke. Enn så lenge har vi definisjons- og beslutningsmakt innen egne grenser. Det kan imidlertid endre seg raskt, ikke nødvendigvis fordi noen angriper oss, men fordi hendelser på den internasjonale scenen kan komme til å tvinge oss til å møte forhold vi har minimal påvirkning på.
Norges fremste general i NATO, generalløytnant Rolf Folland, uttalte i et intervju med Aftenposten rett før jul at «…det finnes et grunnleggende spenningsfelt mellom behovet for tempo og politisk kontroll». Og videre: «Kultur endres ikke raskt, men dagens sikkerhetssituasjon gir oss ikke luksusen å vente».
Den tidligere helikopterpiloten, som inntil han ble hentet til jobben som sjef for Militærmisjonen i NATO ledet det norske luftforsvaret, peker ikke først og fremst på tregheten som preger militære organisasjoner. Han snakker om samfunnet som helhet – hvor de demokratiske institusjonene setter rammene. Man behøver ikke lese mellom linjene for å se at Folland mener vi gjennom lang tid har skapt et samfunn hvor vi har tapt evnen til å kaste oss hurtig rundt.
Russlands snuoperasjon
Folland er ikke den eneste som har pekt på denne utfordringen de siste årene – og det lenge før galskapen tok bolig i Det hvite hus. For noen dager siden kom en analyse som viser at Russland etter fullskalaangrepet på Ukraina for snart fire år siden, har mangedoblet sin militære produksjonskapasitet. Mens lagrene går tomme i Europa og evnen til å bistå Ukraina svinner hen, produserer nå Russland mest trolig mer enn landet bruker på slagmarken, noe som i så fall betyr at man allerede er i gang med å bygge seg opp. Hvordan har russerne klart dette? Ved å etablere nye produksjonslinjer i et forrykende tempo. I Europa – Norge inkludert – befinner mye av nødvendig utbygging seg fortsatt på planstadiet fir år etter krigsutbruddet, fordi man er bundet av byråkratiske prosesser som hindrer nødvendig tempo. Det blir likevel feil å henvise til «byråkratiet» som problemet – fordi alt som over tid er bygd opp av ulike beskrankninger, er politisk vedtatt og initiert.
Her hjemme fikk vi et godt eksempel på dette i debatten om hvorvidt samfunnskritisk industri, i det konkrete tilfellet våpenindustrien, skal ha fortrinnsrett til elektrisk strøm. Det måtte lovendring til før dette var mulig. For noen tiår siden ville lovendringen vært unødvendig. Dette er et isolert sett begrenset, men synlig eksempel på hvordan vi har bygd lag på lag med reguleringer som hindrer rask og nødvendig omstilling. Og – det tror jeg vi må våge å si: Hvordan vi har inngjerdet muligheten til å utøve skjønn, ofte også omtalt som sunn fornuft.
Politikken må ta ansvar
Isolert sett har ethvert regulerende vedtak vært godt begrunnet. I sum har vi skapt et samfunnssystem som sikrer at forholdsregler «alle» mener er viktige, ikke blir oversett eller overkjørt. Men når vi trues av ufred, blir mange av reguleringene en trussel mot samfunnets evne til å foreta livsviktig omstilling raskt nok. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner. Det får vi tydelig demonstrert nå.
Hvordan løser vi disse utfordringene innen rammen av et liberalt demokrati?
Det finnes ikke ett enkelt svar – men i sum ligger alt i hendene på politikerne. Da kreves politisk vilje til å ta beslutninger som i en normalsituasjon ville vært utenkelige. Finnes denne viljen? Og hvis svaret er «ja» – hva da med evnen?
USA truer med nye tollbarrierer, og finsikter disse inn mot landets eldste og viktigste allierte. Dette er blant annet nødt til å tvinge fram endringer i rammevilkårene for næringslivet. I Europa har vi trodd at dersom vi går foran og viser vei, vil andre følge etter. Slik er det ikke.
Ulike spilleregler
Kina har i flere tiår stjålet kunnskap og innsikt fra vestlige næringsaktører etter at både USA og Europa flyttet produksjonslinjer til landet for å spare produksjonskostnader. For mange år siden uttalte en sentral norsk næringspolitiker at vi i framtida skulle leve av kunnskapsutvikling, mens andre (les: asiatiske land) skulle ta seg av produksjonen. Uttalelsen var i beste fall utilgivelig naiv, i verste fall grunnleggende rasistisk – og uansett begrunnelse; solid plassert i klassisk, europeisk imperialistisk idéhistorie.
Trodde vi virkelig at vi var andre land overlegne i evnen til å drive kunnskapsbasert utvikling? Vel, svaret er det i alle fall lenge siden vi fikk. Nå er Kina blant annet i ferd med å overta hegemoniet når det gjelder utvikling av produkter som er nødvendige i det grønne skiftet – blant annet kjøretøy drevet av elektrisitet. Med på kjøpet følger verdens mest omfattende overvåkningsteknologi. Nå innfører stadig flere europeiske land forbud mot kinesiskproduserte biler, busser og anleggsmaskiner i nærheten av samfunnskritiske institusjoner, blant annet forsvarsanlegg. I Norge har vi fått debatt rundt avhengigheten av kinesiske busser dersom det skulle bli nødvendig å evakuere deler av befolkningen. Nå kommer tilsvarende teknologi i sjøfarten, og luftfarten står med all sannsynlighet for tur. Kina subsidierer og beskytter egen industri for å vinne kappløpet – mens vi tviholder på prinsipper som skal sikre likebehandling av alle. Selv om vi vet at europeisk industri taper i konkurransen mot land som spiller etter helt andre regler.
Tiden vi ikke har
Hva gjør vi med dette? Vi utreder. Nedsetter kommisjoner og utvalg som vurderer og anbefaler. Forsøker å kjøpe oss tid. Tid vi antakelig ikke har, i alle fall ikke dersom vi skal fronte økonomisk krig mot både USA og Kina. Og da har vi ikke våget å nevne at vi kan havne i et langt verre uføre enn økonomisk ufred.
Det kommer til å bli skrevet bøker om hvordan Europa møtte utfordringene da krisen banket brutalt på døra i det 21. århundre. Personlig er jeg redd for at den institusjonaliserte motviljen mot rask endring, vil koste oss mye mer enn vi i framtida evner å håndtere.
For å avslutte med en setning i en artikkel signert NRKs Kristin Solberg fra et besøk på Grønland for noen dager siden: «Kanskje kan man si at det er her den nye verdensordenen skrives, at skillet mellom et før og et etter kan komme til å stå».
Vi kan håpe at hun tar feil. Men det begynner å haste med å ta høyde for at hun kan få rett.