Overåringenes overreaksjon

NRKs Tone Sofie Aglen treffer trenden godt: «De siste ukene har bydd på massive grøss blant voksne som ikke liker ungdommen nå til dags… At unge menn er opptatt av formuesskatt og vil bli rike, har vakt massiv forargelse og latterliggjøring i valgkampen… At unge kvinner er mer opptatt av å tilbringe mer tid hjemme med barn, er om mulig verre». (Vi liker ikke det vi ser – Ytring)

For egen del vil jeg si det såpass sterkt at overåringene heller burde vært fornøyd med at norske ungdommer hegner om demokratiet. For det er ikke lenger noen selvfølge.

Demokratiets seier

SSB har valgstatistikken klar, og tallene viser at 77,5 prosent av alle 18 – 19-åringer brukte stemmeretten. For fire år siden var tallet 71,7 prosent. Flytter vi oss ett hakk opp i aldersgruppene, og ser på 20 – 24-åringene, stemte 75,3 prosent denne gang. Det er en framgang på nær 11 prosentpoeng, fra 64,5 prosent i 2021.

Trenden er med andre ord tydelig: De yngste slutter i økende grad opp om den viktigste av alle demokratiske prosesser; valg til nasjonalforsamling. Dette er langt fra tilfelle i mange land omkring oss. Så bør vi spørre: Hvorfor? For når dette skjer med såpass tydelig margin fra ett valg til et annet, må det ligge en konkret årsak bak.  Kan det tenkes at dette skjedde fordi flere unge enn tidligere fant partier og politikere å identifisere seg med – som løfter synspunkter de selv føler de kan stille seg bak?

På den bakgrunn blir de massive angrepene mot særlig unge kvinner som mener annerledes enn foreldre og besteforeldregenerasjonen, interessant. Kunne man ikke i det minste kostet på seg noen rosende ord om hvor fantastisk det er at Tik Tok-generasjonen fant veien til urnene, framfor å trekke sverd og lanse og kaste seg inn i kampen mot ungdommer som tenker annerledes enn man selv gjorde på samme alder?

Overåringenes overreaksjon

Angrepene mot Ingrid Olina Hovland, som er innstilt som ny leder i KrFs ungdomsparti KrFU, kan beskrives som fasinerende hvis man er i det godlynte hjørnet, betenkelige på grensen til det bekymringsfulle dersom man velger å ta en kritisk tilnærming. Fra før har avtroppende KrFU-leder Hadle Rasmus Bjuland og nyvalgt partileder Dag-Inge Ulstein i moderpartiet fått føle pisken fra partiets noe tilårskomne kvinner og menn, som sakte, men sikkert førte partiet over mot et slags blekrosa ståsted i sine år ved partiroret, hvor ja takk til alt som som ikke støter noen, var det mest presise man klarte å stå for.

VGs politiske redaktør Frøy Gulbrandsen påpeker noe vesentlig når hun skriver at hun ikke er bekymret for høyredreiningen blant de unge. Hun viser til at andelen unge menn som stemte ved årets stortingsvalg var langt høyere enn tidligere. I mange andre land – faktisk de fleste – går utviklingen motsatt vei. Oppslutningen om tradisjonell politikk synker blant de yngre.

«Det hadde vært langt skumlere om de lot være å stemme. De har åpenbart troen på demokratiet. Sånt kan man ikke lenger ta for gitt», skriver Gulbrandsen etter å ha lest Simen Velles nye bok. Hun er ikke synderlig imponert over FpU-lederens evner som forfatter, men desto mer beroliget over budskapet han serverer. «Og selv om jeg tok meg selv i å både riste på hodet og holde hendene foran øynene da jeg leste boka: Dette er et ganske sympatisk prosjekt», skriver hun. Hva er sympatisk? At Velle, som er en ledestjerne i den nykonservative bølgen blant norske ungdommer – særlig menn, fremmer det VGs politiske redaktør beskriver som «moderate politiske synspunkter».

Hva er man da så redd for?

Ja til engasjement, hvis vi er enig?

Deler av budskapet fra Simen Velle er utvilsomt omstridt. Mange vil være uenige, til dels kraftig. Selv er jeg skeptisk til mye, rett og slett fordi jeg mener det er lite gjennomtenkt og umodent. Men betyr det at man bør kjøre fram artilleriet og skyte ungdommen i senk? Absolutt ikke. En klok tilnærming vil være å gi de yngre kreditt for at de engasjerer seg. Å rose dem for at de faktisk mener noe og deretter står opp for sine synspunkter, og aller mest; fordi de tar kampen innen rammen av de etablerte demokratiske strukturene. For har ikke bekymringen de siste årene vært at de unge ikke ser ut til å engasjere seg nevneverdig i politikk og samfunn, ut over følelsesstyrte aksjoner på sosiale medier? Kan det virkelig være slik at man savner engasjement kun dersom det korresponderer med egne meninger, men at man fordømmer det dersom de unge tar andre standpunkter?

De av oss som har vært med noen år har mange bakdeler – blant annet at mesteparten av framtida ligger bak oss, men historien gir samtidig mulighet til å trekke noen linjer. Å se i bakspeilet kan være både interessant og fornuftig – vel og merke dersom aktiviteten ikke innebærer at alt man ser bak seg, gjøres til en rettesnor for hva som venter foran.

Min korte påstand er at vår tids høyrebølge stikker dypere og har sterkere ideologisk forankring enn høyrevinden som slo innover landet i første halvdel av 1980-tallet.

Det kan kanskje kreve en noe lengre forklaring.

Oppgjøret med sosialdemokratiet

Høyrebølgen som traff mange vestlige samfunn mot slutten av1970-tallet og starten på 1980-tallet, handlet ikke først og fremst om høyresidens politiske ideer, men om venstresidens manglende evne til nødvendig nyorientering. Sosialdemokratiske partier hadde dominert svært mange europeiske land i hele etterkrigstiden, de skandinaviske absolutt inkludert. Einar Gerhardsen var ikke noe særnorsk fenomen. Han hadde sine kolleger også i land rundt oss. I Sverige het han Tage Erlander, og han holdt et fast grep om statsministerposten fra 1946 til 1969. Folk ble både døpt, konfirmert, gift og fikk egne barn døpt – alt mens Erlander styrte landet. Sosialdemokratiet hadde tilsynelatende evighetens perspektiv over seg.

I Norge som i Sverige og i Storbritannia, for å nevne noen land, hadde det sin bakside at de samme personer eller partier satt ved roret i år etter år. På ett eller annet tidspunkt fikk de behov for å forsvare egen historie og egne veivalg mer enn å finne nye løsninger for nye tider. Rimelig nok. De fleste av oss begynner uvegerlig å bevege blikket bakover når vi passerer en viss alder. Statsministre og partiledere er intet unntak. Den manglende evnen til å fornye seg skapte til slutt åpninger for borgerlige regjeringer i mange land. I det alt vesentlige vil de fleste i dag si at dette bidro til høyst påkrevde endringer, noe også de sosialdemokratiske partiene raskt så ut til å være enig i. Høyre-leder og statsminister Jan P. Syses legendariske hjertesukk om at Ap hadde stjålet Høyres klær mens de konservative var ute og badet, har blitt stående som selve symbolet på hvor raskt rollene skiftet: I løpet av få år var gamle ideer byttet ut med nye, målbåret av en ny generasjon politikere. Norge fikk Gro Harlem Brundtland. Sverige Göran Persson. Storbritannia Tony Blair.

Har toleransen blitt intolerant?

Personlig tror jeg at dagens nykonservative bølge først og fremst handler om grunnleggende endringer i samfunnet de siste årene. Utgangspunktet er med andre ord et annet enn for 40 – 50 år siden. Det er selve tidsånden mange er ubekvem med. Ikke minst reagerer mange unge på mangelen på toleranse som preger kretser som selv har vunnet stort på at gamle fordommer har blitt angrepet og brutt ned.

De som bruker litt tid på sosiale medier, vil se at det går noen strømninger blant de unge som nå trekkes mot høyresiden, som man saktens kan stille seg både undrende og skeptisk til, men at de er egnet til å skape frykt for framtida til demokratiet, må man være usedvanlig sneversynt for å hevde. I alle fall så lenge vi holder oss til det som vanlige norske ungdommer representerer.

De aller fleste nykonservative ungdommer vil uten å blunke forsvare alles rett til å definere egen seksualitet, samtidig som de reagerer med oppgitthet og frustrasjon over at de blir stemplet som reaksjonære dersom de mener at kjønn også kan defineres biologisk. Man behøver ikke engang si at kjønn ER biologisk for å bli stemplet som en hater. Det holder å si at kjønn KAN defineres ut fra biologi.

Mange yngre føler åpenbart en viss dragning mot større vektlegging av kjønnsforskjeller. Hvorfor har vi slikt behov for å definere dette inn i en reaksjonær ramme?

Både yngre kvinner og menn løfter fram større aksept for ulike roller for kvinner og menn enn det som har vært politisk korrekt noen år. Det er definitivt ikke bare unge fra bedehus og frikirker som løfter fanen. Dette har lenge vært en trend blant sekulære influensere som definitivt ikke har tråkket sine barnesko i søndagsskolene. Dette ble for alvor tydelig da flere selvstendige, taleføre kvinner begynte å kalle seg «frue» på sosiale medier, som om de behøvde å understreke tilknytning til en mann for å definere seg selv. Personlig syntes og synes jeg det er rart, for å være ærlig. Samtidig tror jeg at min generasjon skal være varsom når vi tolker strømninger blant de unge inn i vår egen referanseramme. Risikoen for at man tolker feil, er åpenbart til stede.

Hva med å trekke pusten?

Dersom det er sånn at alder fostrer en viss klokskap, hadde det kanskje vært å forvente at noen av de eldre som nå skyter med skarpt mot unge som mener annerledes, hadde tatt seg tid til å puste med magen. Kanskje ville de da sett likheten mellom sin egen ungdomskamp og det dagens unge forsøker å løfte fram. Også dagens godt voksne møtte engang en voksengenerasjon som ikke la fingrene imellom når de angrep en ny generasjon med nye holdninger. Det gikk så langt at familierelasjoner ble ødelagt for resten av livet, og historien har i all hovedsak blitt fortalt av – og forstått i lys av – den oppvoksende slekts definisjon. Hvis trenden vi nå ser holder seg en stund, hvilket det kan være uklokt å se bort fra – hvilke historier tror vi at vår tids unge vil fortelle om sin generasjons «gamlinger», når det har gått noen tiår? Blir også dét en historie om (mis)bruk av hersketeknikker og manglende vilje til å ta en reflekterende og spørrende tilnærming til andre meninger enn sine egne?

Avvisning skaper avstand

For én ting er jeg helt sikker på: Dersom vi stempler de unge som idioter som ikke har forstått hvor fantastisk glupe vi godt voksne er, så kan vi ikke skylde andre enn oss selv dersom noen av dem vender det liberale demokratiet ryggen, og begynner å lefle med ekstremt tankegods.

Dette er hva vi nå ser overtydelige trekke av i USA. Det er skremmende, men det er sannelig ikke bare ultrakonservative ungdommer som framstår totalt sveiseblinde for egen fanatisme. Det gjelder i aller høyste grad også mange miljøer på venstresiden i amerikansk politikk. Vi er i ferd med å få en virkelighet hvor alt tolkes «for og imot», «oss og dem», «svart mot hvitt». Hvor man tvinges til å lese tilværelsen i absolutte sannheter, hva man egentlig ønsker det eller ikke. Og la oss nå være ærlige: Hvor mange absolutte sannheter finnes det i politikken? Vi snakker ikke akkurat om De ti bud…

Mange amerikanske analytikere har pekt på at det Demokratiske partiet selv har lagt mye av grunnlaget for en reaksjonær høyredreining, fordi man fjernet seg fra sentrum og løftet fram det mange mener er venstreradikale holdninger som rettesnor. Og nei – vi kan ikke sette likhetstrekk mellom debatten i USA og her hjemme. I alle fall ikke foreløpig. Derfor er det så viktig at alle som bærer erfaringer fra et langt liv med seg, agerer slik at det bygges broer – ikke graves uoverstigelige kløfter.

Det amerikanske samfunnet har gjennom år blitt stadig mer polarisert, og demokratenes hang til å kjempe kamper alle målinger viser møter motstand i store velgergrupper, også deres egne, har bidratt til utviklingen, rett og slett fordi man har skapt rom for krefter på den andre siden av den politiske skalaen. Dette bør vi gjøre alt vi kan for å unngå her hjemme. Da bør vi lytte med større åpenhet til hva unge som trekkes mot tradisjonelle verdier mener, og forsøke å forstå hvorfor de tenker som de gjør. Kanskje har vi til og med noe å lære?

Utenkelig at unge, konservative kvinner har et poeng?

Man er ikke reaksjonær om man mener at kvinner biologisk sett er barna nærmere enn mennene. Alt i livet handler faktisk ikke om følelser og holdninger. Kvinnene har tross alt båret barna i sin egen kropp i ni måneder. Vi menn har ikke den erfaringer. Vi har ikke opplevd å kjenne liv vokse i oss. Følt nærheten dette skaper. Det betyr ikke at fedrene ikke har evne til å elske avkommet like sterkt som mødrene, men kanskje skal vi la være å fordømme yngre kvinner som faktisk mener at mor bør ha større rett til nærhet til barna enn far de første månedene i livet? Dette er tross alt holdninger som var, for å si det forsiktig, dominerende inntil for relativt få år siden.

Kanskje skal vi til og med tillate oss å tenke litt selvkritisk til deler av det vi har bidratt til å bygge opp, før vi blir tatt av en en reaksjonær motbølge lik den som nå rammer USA. Er det kuttet svinger som kanskje burde gått i en større bue på vei mot målet? Har vi gitt i overkant stort rom til aksjonister som relativt militant har krevd aksept for endringer som ikke nødvendigvis har hatt tilstrekkelig støtte?

Dersom demokratiet får fungere slik det skal, vil det komme korrigeringer. Alltid. Når tiden er moden, vil de riktige endringene komme. Kanskje er det vi nå er vitne til i realiteten en del av mangfoldet som krever sin rett, gjennom en ny generasjon ungdomspolitikere som forlanger å bli tatt på alvor når de fremmer ideer som ikke i ett og alt sammenfaller med hva foreldrene tenker og mener. Det mangfoldet synes jeg vi bør gi rom til uten at vi stempler dem som uvitende bakstrevere.

Skyver vi de unge fra oss, skjer det som alltid har skjedd: De vender seg mot oss. Da får vi radikaliseringen mange frykter. Det er alltid avvisning som skaper avstand. Aldri inkludering og forsøk på å forstå.