Selvfølgelig trenger vi en kriselov

Årets påskeopprør var en heftig debatt i sosiale medier som kulminerte med at Stortinget utsatte videre behandling av det som blant folk flest har blitt omtalt som «kriseloven», en snuoperasjon som definitivt var oppsiktsvekkende tatt i betraktning av at det så å si helt inn mot avstemningen var solid flertall for lovforslaget. Stortinget hadde allerede én gang hadde gitt tommel opp. Hva var det som skjedde?

De mest pompøse hevdet raskt at «Facebook reddet demokratiet». Det er en god spissformulering, men meningsinnholdet er definitivt diskutabelt. Det som er rimelig sikkert, er at beslutningen om å utsette behandlingen av «Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret» (https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2010-06-25-45), som loven egentlig heter, var fornuftig. Det hefter utvilsomt forhold ved forslaget som bør utredes nærmere. Bekymringene fra flere fremstående jurister om at lovendringen vil gi regjeringen i gitte situasjoner for stor makt, er verd å lytte til.

Mindre verd å lytte til er mange andre påstander som er flittig delt og kommentert de siste ukene. Mye som er sagt og skrevet viser at flere av de mest intense debattantene ikke har tatt seg bryet med å sjekke fakta. For eksempel eksisterende lovverk. Vi ser også i denne debatten at konspirasjonsteoretikere, som aldri mangler tema for å fremme forestillingen om den «dype staten», har hatt gode dager.

 

Det meste er for lengst vedtatt

Noe av det siste stortingsrepresentantene gjorde før de tok juleferie fem år etter okkupasjonen, var å vedta Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold (https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1950-12-15-7). Ingen av representantene som deltok i avstemningen måtte minnes på hvorfor lovforslaget hadde blitt lagt frem til behandling av regjeringen Gerhardsen noen måneder tidligere: Erfaringene fra krigsvåren 1940 hadde satt dype spor i folket, herunder de folkevalgte. Det sto klart for alle at det norske lovverket ikke tok høyde for situasjoner hvor normale rammer for myndighetsutøvelse måtte settes til side. Stortinget rakk så vidt å vedta den såkalte Elverums-fullmakten før tyske styrker gjorde videre parlamentering umulig. I ettertid var «alle» enige om at fullmakten var tvingende nødvendig. Samtidig stilte svært mange spørsmål ved dens juridiske grunnlag. Åpnet Grunnloven for den delegering av makt fra lovgivende til utøvende myndighetsorganer som fullmakten innebar? Spørsmålet debatteres fortsatt – 85 år etter. Det sier sitt.

Dette var situasjonen som Stortinget rett før jul i 1950 ville bøte på. Det var bred oppslutning om behovet for en vidtrekkende og omfattende beredskapslovgivning. Den gang var det ikke Tyskland, men Sovjetunionen som skapte frykt for ny konflikt. I dag er det etterfølgeren Russlands agering som ligger bak når regjeringen mener det hastet med å modernisere lovverket som sikrer legal myndighetsutøvelse i tilfelle «krise eller krig».

Debatten i desember 1950 var grundig og gikk over to dager. Skepsisen i det politiske miljøet var riktignok størst på den ytterste venstresiden, målbåret av Kommunistpartiet, som imidlertid hadde mistet alle sine stortingsrepresentanter ved valget høsten 1949. Dette preget debatten. Både de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet var enige om hovedtrekkene. Likevel; den som leser stortingsreferatet ser at det ikke manglet kritiske spørsmål, og de fulgte langs samme linjer som debatteres i dag. Lovgiverne for 75 år siden var minst like opptatt av å ivareta demokratiet, rettsstaten og den enkeltes rettigheter, som dagens stortingsrepresentanter er. Blant de mest kritiske debattantene var Bondeparti-høvdingen Jon Leirfall fra Nord-Trøndelag. Han gikk så langt at han beklaget at han så seg nødt til å slå følge med de meste radikale AP-representantene, som var politikere han ellers følte svakt slektskap til. Men i beskyttelsen av demokratiske rettigheter møttes de.

Loven åpnet for fullmakter, ikke bare til regjeringen – men også til Forsvaret og forvaltningen, som brøt fundamentalt med det som hadde vært norsk politisk tradisjon helt siden 1814.

Den såkalte «Beredskapsloven», som den i 75 år er omtalt som, kom ikke alene. Hele fem beredskapslover ble vedtatt i 1950:

• Beredskapsloven
• Lov om endring av lov om kontroll med post- og telegrafforsendeler
• Lov om endringer i Straffelovens kapitel 8 og 9
• Lov om forbod mot samkvem med fienden
• Fiendegodslova

Og i tilfelle noen lurer: Det meste av det som ble vedtatt i desember 1950, gjelder fortsatt med relativt få endringer, selv om lov 2 og 3 er tatt ut av beredskapslovgivningen. Det er med andre ord fortsatt ulovlig å utøve «samkvem med fienden», og regjeringen har i flere generasjoner kunnet beordre deg til å utføre arbeid i krig og krise.

For hva innebar så den nye lovgivningen, som skulle sette landet bedre i stand til å møte et nytt 9. april, sammenlignet med det striden nå står om?

 

Arbeidsplikt og militært styre

Det er selvfølgelig umulig å sammenfatte alt i en kortfattet kommentar, men noen elementer er verd å trekke ut:

«Når riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare og det på grunn av disse forhold er fare ved opphold, kan Kongen gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold for å trygge rikets sikkerhet, den offentlige orden, folkehelsen og landets forsyninger, for å fremme og trygge militære tiltak og tiltak til vern om sivilbefolkning og eiendom og for å utnytte landets hjelpekilder til fremme av disse formål. Herunder kan gis bestemmelser om utskriving av arbeidskraft til militære og sivile formål. Om nødvendig kan det i bestemmelsene gjøres avvik fra gjeldende lov.» Slik lyder paragraf 3.

Vi blar oss videre til paragraf 6:

«På krigsskueplassen kan de militære myndigheter overta den øverste ledelse av politiet og kan i så fall om nødvendig midlertidig sette politiets embets- og tjenestemenn ut av virksomhet. Kongen kan bestemme at alt politi, enkelte politikorps eller politiet i visse distrikter skal innlemmes i de militære styrker. I den utstrekning det anses nødvendig for å fremme og trygge militære tiltak kan de militære myndigheter overta ledelsen også av andre sivile forvaltningsgrener. Sivile tjenestemenn og ombud i stat og kommune skal gi de militære myndigheter den hjelp som forlanges.»

Krigsskueplass er et begrep som selv i 1950 var arkaisk, men i vår tids språkbruk betyr det kort og godt områder hvor det pågår kamphandlinger. Så er det rimelig å anta at tolkningen av dette i en gitt situasjon vil være ganske vid. Pågår det kamper på Helgeland, vil man neppe si at det er fred i Trøndelag.

Disse to paragrafene alene viser at myndighetene også i dag har svært vide fullmakter dersom vi havner i krig, «krig truer» eller samfunnssikkerheten er utsatt. Det siste er ikke akkurat noen presis formulering, og i vår tid – men kunnskapen om hybridkrig relativt høyt oppe i bevisstheten, er det ikke helt opplagt hvor grensene går, verken fysisk eller juridisk.

Så inneholder lovene selvfølgelig mye mer. Blant annet kan statsforvalterne i enkelte situasjoner langt på vei overta all sivil myndighet og utøve den innen sine områder.

Edruelig tilnærming

Det er viktig å ha en edruelig tilnærming til debatter som handler om vår evne og mulighet til å møte de mest dyptgripende kriser – hvor åpen krig i form av angrep på norsk jord fremstår som det mest alvorlige. Det kan imidlertid skje mye som setter normal myndighetsutøvelse ut av spill. Dette viser til fulle NRKs katastrofe-serie. Hvor mange av oss har ligget nattevåken og tenkt på at en solstorm – som de fleste av oss forbinder med nordlys – kan lamme hele samfunnet i uker eller måneder? Jeg tipper at gruppen som rekker opp hånden er fåtallig. Men kraftige solstormer som mest trolig vil lamme moderne, digitalt baserte samfunn har vi hatt mange av opp gjennom historien. De kommer med ujevne mellomrom, og ekspertene som NRK snakket med, mener det nå er såpass lenge siden sist, at det i dag med all sannsynlighet lever mennesker som vil oppleve en storm såpass kraftig at mange – kanskje de fleste – samfunnsfunksjoner vil bli lammet for kortere eller lengre tid.

Dette er bakgrunnen for regjeringens behov for å oppdatere og modernisere lovgivningen.

Det innebærer en forsøpling av debatten når det hevdes at lovforslaget som ble stanset kan føre til at folk i kritiske funksjoner kan bli beordret til å gjøre mindre viktige oppgaver enn de allerede står i, for ikke å snakke om; som det vil være enda viktigere at de blir stående i dersom det skulle bryte ut krig på norsk jord. Alle forstår at man i en krigssituasjon ikke vil jage leger og sykepleiere ut av sykehusene og ut på jordene for å sette poteter. Det vil snarere være snakk om det motsatte – som for eksempel at pensjonerte leger og sykepleiere som fortsatt er i stand til å utføre nødvendige oppgaver, vil bli beordret tilbake på jobb. Eller at folk med førerkort for tunge kjøretøy vil ble bedt om å forlate pulten i organisasjonen de jobber i, for å kjøre buss eller vogntog – fordi de som vanligvis sitter bak rattet, er mobilisert av Forsvaret.

Så vil man sannsynligvis ikke ha behov for å beordre noen som helst. Erfaringer fra Ukraina – og alle krisesituasjoner vi har opplevd de siste tiårene, viser at folk stiller opp når behovet oppstår. De jobber til de stuper, sover og får i seg litt mat, og jobber videre. Dag etter dag. Uke etter uke. Dette er jeg personlig overbevist om vil være situasjonen dersom vi utsettes for angrep, eller samfunnet skulle knele under en naturkatastrofe. «Også vi når det blir krevet», som Bjørnstjerne Bjørnsson spådde i 1859. Det tror jeg fortsatt har gyldighet.

 

Trenger avgrensninger

Hva er så problemet med forslaget som ble stanset i tolvte time? Først og fremst de juridiske avgrensningene. For én ting er krig. Noe annet det diffuse begrepet «krise». Erfaringene fra koronavåren 2020 gjør det dessuten berettiget å stille spørsmål ved hvor vidtrekkende myndighet regjeringen bør ha i fredstid – når Stortinget faktisk er i stand til å gjøre jobben sin. For dét er et viktig poeng: En viktig grunn til at Stortinget i 1950 innså behovet for vidtrekkende kriselover, var det faktum at 1940 hadde vist at Stortinget kunne bli satt ut av spill – og at regjeringen i gitte situasjoner kunne miste kontakten med lokale myndigheter. Da måtte man i fredstid sikre et robust lovverk som sikret at et legalt styre kunne videreføres. Under pandemien var Stortinget i aller høyeste grad i stand til å utøve sitt virke.

Det er derfor i ettertid lett å mene at Erna Solberg reagerte for kraftig da koronapandemien veltet over grensene. Samtidig følte man behov for å ta raske beslutninger på bakgrunn av den informasjonen man hadde. En del av situasjonsbildet var overfylte sykehus i Italia hvor folk lå døende i korridorene og døde mennesker ble plukket opp fra bygater i Kina. Enkelte trakk paralleller til tidligere tiders pestbølger, andre til Spanskesyken, og frykten for at spesialisthelsetjenesten kunne bryte sammen, var reell.

Likevel; Stortinget var i stand til å gjøre jobben sin. Og her er vi ved stridens kjerne: Demokratiet. Folkestyret. De livsviktige beskrankningene som skal hindre konstitusjonelle kupp, slik mange vil hevde at vi de siste ukene har sett konturene av i USA.

Vi kan ikke ha en lovgivning som gir noen regjering fullmakt til å sette Stortinget ut av kraft, med mindre de folkevalgte ikke lenger fritt er i stand til å skjøtte sine verv. Ingen mistenker at Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre i noen tenkt situasjon vil begå et konstitusjonelt kupp. Respekten og forståelsen for demokratiet er rotfestet i den norske politiske kulturen. Men lovgivningen må ta høyde for situasjoner vi i dag ikke klarer å se for oss. Da må enhver lovgivning som gir ikke-folkevalgte organer og enkeltpersoner svært vide fullmakter, være solid avgrenset. Dette var svakheten med lovforslaget som ble lagt frem. Der har regjeringen nå en jobb å gjøre før Stortinget kan fatte endelig vedtak.

For ja; en oppdatert krigs- og kriselovgivning har vi behov for. Og ja; myndighetene må faktisk kunne beordre oss til å utføre bestemte arbeidsoppgaver. I dag som i 1950. Og i fremtiden.