De som skal arve jorden

Politiske anbefalinger

• Kvinner bør fra og med sitt andre barn få et fast fradrag i inntektsskatten til å dekke noe av merkostnadene ved å ha barn, i størrelsesordenen 100 000 kroner per år, til barnet er myndig.
• Kvinner som føder barn tett, bør beholde rett til ytelser på samme nivå fra den ene permisjonen til den neste, uten å måtte gå tilbake i arbeid i mellomtiden.
• Ettergivelse av studielån kan også brukes til å kompensere kvinner for opphold i karrieren på grunn av barnefødsler.
• Foreldrepermisjonen bør kunne fordeles fritt mellom foreldrene.
• Foreldre bør kunne skatte samlet, slik at de får større fleksibilitet ved at den ene kan arbeide mer, om den andre arbeider redusert, uten å komme dårligere ut som familie.
• Avskaff «senioruken» og gi den til småbarnsforeldre, så de får én ekstra ferieuke per år, til barnet begynner på skolen.
• Boligpolitikken må innrettes mot flere eneboliger, rekkehus og flermannsboliger som unge voksne har råd til.

Bakgrunn: Fallende fruktbarhet

Fruktbarheten i Norge økte hvert år fra 2003 til 2009, til nesten 1,98 barn per kvinne i 2009, men har siden falt, til 1,41 barn per kvinne i 2022 og 1,4 i 2023. Det er godt under det som skal til for å opprettholde folketallet.

Fallende fruktbarhet er en tendens i land som det er naturlig for Norge å sammenligne seg med. Norge tilbyr muligheter på arbeidsmarkedet og generøse ordninger for barnefamiliene. En OECD-studie beskriver derfor fruktbarheten i Norge, som nå er under snittet for OECD, som en gåte.¹

Norge har knapt noe fødselsoverskudd lenger. SSB forventer i sine fremskrivninger at befolkningsvekst i 2050 vil skyldes innvandring alene.² Innvandrere, spesielt fra Afrika, får flere barn enn resten av befolkningen, men i andre generasjon er fruktbarheten sammenlignbar med befolkningen ellers.³

Kvinner får i gjennomsnitt barn senere i livet. I 2022 passerte gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende 30 år. Utdannelse og karriere er vanligvis trukket frem som forklaringer på sen familieetablering.

Effektiv bruk av prevensjon fører til færre uplanlagte graviditeter som kvinnen likevel velger å gjennomføre. Aborttallene er relativt stabile.

En FHI-studie av årsakene til fallende fruktbarhet fant det sannsynlig at noe kan skyldes «endringer i oppfatningene om hvor viktig barn og familie er i forhold til annet som man kan bruke tid og penger på».⁴

Hyppigere samlivsbrudd gjør at flere kvinner opplever å være enslige flere ganger i løpet av livet, noe som påvirker hvor mange barn det er naturlig å få. På en annen side er par med felles barn mer tilbøyelige til å holde sammen.

Flere kvinner velger bort barn helt: 9–10 % av kvinner født mellom 1956 og 1975 er frivillig barnløse, ifølge Tromsøundersøkelsen. Det er omtrent dobbelt så mange som i de foregående generasjonene. Det er grunn til å tro at en del ufrivillig barnløse, når de blir spurt, rubriserer seg selv som frivillig barnløse. Ufrivillig barnløshet oppleves sårt og vanskelig å snakke om.⁵

Mange medisinske risikofaktorer øker med alderen, og ved 35 års alder faller kvinnens naturlige fertilitet raskt. Livsstils- og miljøfaktorer virker inn på både kvinner og menns naturlige fertilitet. Behovet for infertilitetsbehandling har økt. 5 % av alle barn som blir født i Norge, har blitt til ved kunstig befruktning.⁶

Studier av tiltak som kan påvirke barnetallet

Forholdet mellom familiepolitikk og fødselsrater er komplisert. Det er vanskelig å påvise at eksempelvis mer foreldrepenger og permisjon har ført til flere fødsler.⁷

FHI-studien fra 2020 viser at behovet for en større bolig og mer personlige og familiære hensyn har mer å si for ønsket om barn nummer to og tre.

En intervjuundersøkelse utført i forbindelse med FHI-studien antydet at lavere egenandel for barnehage og SFO, mer barnetrygd, lengre foreldrepermisjon, mer ferie, mer fleksibel arbeidstid og kortere arbeidstid kan ha noe å si for ønsket om å få flere barn. Blant de spurte var det spesielt kvinner med barn som trodde at slike tiltak ville ha påvirket barnetallet i svært positiv retning.

Kvinner ønsker seg i gjennomsnitt noe flere barn enn det menn gjør. Menn nevner oftere enn kvinner økonomiske grunner til ikke å ønske seg flere barn. FHI-studien antar derfor «at politiske tiltak rettet mot å senke kostnadene ved å ha barn kanskje kan ha spesielt stor innvirkning på menns barneønsker».

Sysselsettingen er høyere blant de i arbeidsfør alder som har barn enn blant de i samme aldersgruppe som ikke har barn. Ingen har høyere sysselsettingsgrad og flere arbeidstimer enn foreldre med to barn i skolealder. Det er flere mødre enn fedre som arbeider i redusert stilling, og det henger mer sammen med antall barn enn hvorvidt barna har kommet i skolealder eller ikke.⁸

Deltidsarbeid blir ofte ensidig behandlet som et problem, men er også et resultat av personlige verdivalg. Det heter i perspektivmeldingen fra 2024: «At noen velger økt tid med familien på bekostning av økt inntekt, innebærer ikke et velferdstap, men kan i noen tilfeller innebære økt økonomisk ulikhet.»⁹

Regionalpolitiske perspektiver

Fruktbarheten i distriktene er over landsgjennomsnittet, men en fallende tendens og et sentraliserende flyttemønster har konsekvenser. Distriktene ligger i forkant av den aldringen som skjer i hele landet. Allerede i dag står det bare to yrkesaktive bak hver pensjonist i de minst sentrale kommunene.¹⁰

Fruktbarheten er gjennomgående lavest i de største byene, fremfor alt i Oslo, som til gjengjeld har stor tilflytting. Når fruktbarheten minsker også utenfor byene, kan ikke lenger byene belage seg på at så mange unge fra distriktene skal komme flyttende i forbindelse med utdannelse og arbeid.

Mange distriktskommuner sliter med å rekruttere især spesialisert arbeidskraft. Distriktsdemografiutvalget pekte på noen hovedforutsetninger: utdannelse, bolig og infrastruktur. Her skal vi vie boligmarkedet noen kommentarer.

Boligbyggingen i både by og bygd hemmes av kostnadsutviklingen. Skal det bygges flere boliger til en pris som unge i etableringsfasen har råd til, må det være en hovedoppgave å få ned byggekostnadene.

Fortettingspolitikken i små og store byer har ført til at det bygges færre av de romslige boligene som de fleste barnefamiliene ønsker.

Boligmarkedene i de minste kommunene har i tillegg noen strukturelle problemer som fører til mangel på egnede familieboliger. Annenhåndsverdien kan være så lav at nye boliger bygges med tap. Distriktsdemografiutvalget så for seg at Husbanken kunne bli mer distriktspolitisk orientert, og kommunene kunne samarbeide tettere med både Husbanken og private interessenter.¹¹

Noter

1. Exploring Norway’s Fertility, Work, and Family Policy Trends. OECD-rapport, 20. juni 2023.
2. «Innvandring vil sørge for befolkningsvekst fra 2050». SSB, 5. juli 2022. https://www.ssb.no/befolkning/befolkningsframskrivinger/statistikk/nasjonale-befolkningsframskrivinger/artikler/innvandring-vil-sorge-for-befolkningsvekst-fra-2050
3. «Fruktbarheten til innvandrerkvinner går ned». SSB, 7. mars 2019. https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/fruktbarheten-til-innvandrerkvinner-gar-ned
4. «Fallende fruktbarhet i Norge». FHI, 24. februar 2020. https://www.fhi.no/publ/2020/fallende-fruktbarhet-i-norge/
5. «Litt flere blir ufrivillig barnløse». forskning.no, 14. juli 2023. https://www.forskning.no/barnlos-graviditet-kvinnehelse/litt-flere-blir-ufrivillig-barnlose/2224443
6. Temaside om assistert befruktning og IVF. Bioteknologirådet. https://www.bioteknologiradet.no/temaer/assistert-befruktning/
7. Barnefamilieutvalget (NOU 2017: 6, kap. 2.6).
8. «Tobarnsforeldre jobber mest». SSB, 17. desember 2019. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/tobarnsforeldre-jobber-mest
9. Perspektivmeldingen 2024 (Meld. St. 31 (2023–2024), kap. 6.1).
10. Perspektivmeldingen 2024 (Meld. St. 31 (2023–2024), kap. 3.5.2).
11. Distriktsdemografiutvalget (NOU 2020:15, kap. 7).